September er tiden til forberedelse for vinteren. Naturen skifter farger og livskraften går tilbake til jorden.
Jaktsesongen begynner snart både til lands og til havs. Sauene våre ble i slutten av denne mnd flyttet fra sommerbeitet i Ytterbøskauen til Ailinn og familien på Dal. Her hjemme slynger vi honning, rydder litt i dikene og henter inn ved. Biene skal også gis vinterfor for å kunne overleve i sine kuber og 50 høyballer skal snart hentes til sauene for vinteren.
I slutten av august tok vi oss en velfortjent ferieuke i Oslo og besøkte barn og venner. Vi var også i en 70-årsfeiring som kom helt overraskende på jubilanten. Som seg hør og bør var der både god mat og drikke, men den som imponerte mest var moren til jubilantens sin hjemmebakte bursdagskake som ble levert med lette dansetrinn til kaffibordet – en rosa drøm av en kaloribombe (se for øvrig oppskriftene hennes her på hjemmesiden).
Mens vi var i Oslo var Vasyl innom bigårdene og så til siste rest av dronningemner. De var beregnet til å bytte ut noen iltre og slitne dronninger i bigården på Løvøya. Men tror du ikke grevlinger hadde fått snusen på larver i parekasettene og ødelagt mye av arbeidet og utstyret. Ja, det er mye grevlinger for tiden og mange har vel også nattestid besøk på sine plener og i bed. Anja sine 3 brunsnegle-jegere (Indiske løpender) ble også tatt av grevling.
Første september begynte vi å høste honning, men først dro vi til Kurt for å kjøpe vinterfor til biene. Kurt var tidligere sykehusdirektør, men har lange tradisjoner for birøkt i slekten. Da han overtok kuber etter sin far, dannet han Kube Birøkt AS sammen med sin sønn. Det fine med å kjøpe fra Kurt er at vi kan fylle forbøttene våre og derved redusere mye unødvendig plast og få en miljøgevinst (returpant).
I naturen overvintrer villbier ved å finne seg en gammel rot og kryper ned i bakken, men dronninger, droner og arbeiderne skal dø i løpet av høsten. Kun noen få nyklekte dronninger møter den kalde vinteren. De solitære biene lever, som navnet tilsier, alene. De nyklekte, befruktede dronningene går i dvale og først når våren kommer våker de til live for å starte opp et nytt samfunn.
Honningbier er insekter som lever naturlig i tropiske og subtropiske strøk. I Portugal, Spania, Italia, Hellas, Tyrkia m.fl. greier biene seg dersom de får inn nok honning. De har også måttet tilpasset seg årstider for å sitte rolige i kalde perioder som kan vare fra 1 uke og oppover, men sjeldent mer enn 2 uker uten å fly ut.
Knut Olav og jeg, sammen med 2 av våre barn, var for noen år siden på Island. Landet har et kjølig klima, færre pollinerende innsekter og har derved også en annen vegetasjon. Men islendingene har kontroll på sine naturressurser og bruker sine varme kilder til oppvarming og energiformål. På turen besøkte vi ikke bare den «Blå Lagune» og duvet i Svartsengi (i spillvann fra kraftverket), men besøkte ett av de mange drivhus som sørger for grønnsaker til folket. Inne i drivhusene surret bier og humler etter dronninger innkjøpt fra Nederland.
For å holde honningbier i Norge har vi tatt i bruk biehus/kuber der hele samfunnet kan overvintre. Biene går ikke i dvale, men sitter sammen i ring rundt dronningen mens de slår floker/vibrere med vingene, bytter posisjon, spiser lettfordøyelig for og holder seg i en klaseform. Det går mye energi til å holde temperaturen på 25 grader inne i klasen. Vinterbiene må derfor være sterke og sunne for å kunne overleve helt til våren. Biene hadde ikke klart å overvintre på egenhånd. Honningen ville sukrer seg i rammene, samt at honning gir masse avføring som MÅ ut. Når de ikke kan fly ut i vinterkulda, skiter de ned tavler og fôr eller går til grunne av mangel på mat. Som birøktere må vi derfor innvintre biene våre på sukkerlake, og da kan biene sitte inne helt til våren.
18- september hadde jeg besøk av 4 kl av Steinerskolen. Elevene lærer om primærnæringene og ønsket å se hvordan man klipper sau. Det var så hyggelig og fellen til «Lade» er nå blitt gjetertasker.
Senere på dagen ble tilhengeren lastet opp med 12 bøtter finsilt honning (over 200 kg) fra bigårdene her i Kalvesund og på Løvøya, og kjørt bort til Honningcentralen i Grimstad. Honningen fra Ytterbø og Dal blir rørt her hjemme og kommer på glass for salg senere. Det nye slyngerommet har fungert helt supert som arbeidsplass for oss.
25. september ble det tatt nye bilder av ankelen og jeg fikk kaste krykkene. Nå er jeg hoppende glad, – det er forresten husbonden også.