Foredrag på Flosta skole mellomtrinnet formiddagen 30.05.23, delt i bolker.
2:
Vi hadde ikke—–
I året1723 hadde vi ikke mobiltelfon, tv, radio, aviser, og heller ikke buss, bil, traktor, moped eller sykkel. Dette var ikke oppfunnet.
Energikilder som elektrisitet, olje og bensin var også ukjent.
Det var heller ikke skole i 1723.
Skolegang var kun for de få utvalgte, dvs. bare gutter av overklassen, – og da måtte de reise til de store byene, og til utlandet.
Da forstår du at folk levde på en helt annen måte enn du gjør i dag.
3:
De fleste var fattige og de voksne strevde for å klare seg og sin familie, unna sultedøden.
De voksne hadde ikke kunnskap om hvordan de kunne unngå å få så mange barn, og klarte ikke å skaffe nok mat til alle.
Barna gikk ikke på skole, men måtte, fra de var ganske små, arbeide i familien og tidlig ut for å tjene penger, eller være i andres kost og losji (jobbe for mat og seng)
Gamle, svake og skrøpelige ble ikke prioritert til å få mat og pleie. Matmangel og sykdommer tok derfor livet av mange.
I tillegg måtte man betale skatter/ eller yte arbeid eller tjeneste for kongen og hans administrasjon. Det var stadig kriger og det kostet skattepenger, soldater og proviant.
Økende folketall, handelsforbindelser og kriger brakte med seg nye sykdommer og epidemier.
4: Gjennomsnittlig levealder
Jentebarn som blir født i Norge i dag, vil i gjennomsnitt være mer enn 83 år gamle når de dør. I 1723 var den gjennomsnittlige levealderen litt over 30 år.
Forventet levealder kan være litt vanskelig å forstå.
At kvinner for 300 år siden i gjennomsnitt ble ca 33 år, betyr ikke at å være 33 år i 1723 var å være gammel. Nei, slettes ikke, de aller fleste voksne ble mye eldre enn det.
Det var barna som døde før de rakk å bli voksne.
Den gang døde ca. 25% (25/100) før de fylte ett år.
Nå dør bare 0,25% (2,5 promille) i Norge i løpet av det første året.
5:
Det var mye man ikke visste og kunne i 1723.
, og man hadde i grunnen bare Gud å trøste seg til, eller skylde på.
(og sa: «om Gud vil!» eller på et annet språk «Insha’Allah)
Feltbok for kirurgi fra 1500-tallet. Punkter for årelating Av Hans von Gersdorff (1455 – 1529).
Det var heller ikke leger og vaksiner. Man måtte passe godt på seg selv og holde seg varm. Når damene skulle føde barn, var dette en stor begivenhet, men også veldig skummelt – for mange døde under fødselen. Man gledet seg stort når alt var gått greit med mor og barn. og da kom nabokonene for vask, stell og barselgrøt i dette hjemmet.
Skadet man seg eller ble syk, så sendte man bud på en klok kone. Hun hadde ofte greie på fødselskomplikasjoner, mangelsykdommer og sårbehandling. Det var som oftest kvinnene som stelte med dyra og kjente til mat og urter som til en viss grad kunne hjelpe oss– men hun måtte være forsiktig – for kom hun i unåde og noen begynte å baksnakke henne, kunne hun bli anklaget for å være heks og stå i kontakt med djevelen – og derved forstyrre Guds styring over livet og døden.
Ordet Medisin betyr studier, kunnskap og utføring av: diagnostisering, behandling, kurere og forhindre sykdom, lindre smerte og bedre helsen.
Det skilles mellom humanmedisin, som gjelder mennesker, og veterinærmedisin, som gjelder dyr.
I gammel tid var det presteskapet, de skriftlærde, som hadde ansvar for den indre helse. Man tok beskrivelsene i Bibelen bokstavelig- for der sto det: kvinner skal føde i stor smerte, mennesker kan være besatt av onde ånder og det er en evig kamp mellom det onde og gode, rent og urent – på alle områder.
Derfor var årelating en helt vanlig metode i 1723. Man trodde at det livgivende blodet var bedervet, og måtte skiftes ut. Man kunne snitte med kniv visse stedene på kroppen, men også sette igler på stedet.
I Staubø-tjenna ble det tatt igler til dette bruk, – helt opp til våre dager. Og det med igler var ikke så dumt, for iglene har et stoff i seg som gjør at blodet ikke stivner og lager værk.
Når det galt tannværk, ulykker og skader, – slike ytre skader, så trengte man kirurg, – og det var slakteren og smeden som hadde kunnskap om dette; dvs. tanntrekking, amputasjoner og behandling av krigsskader. Det var jo ikke så sjeldent at man fikk tannværk, klemte en finger i tauverk, fikk betennelse i ei tå, eller brakk et bein. Dette var mannfolkarbeid og ikke så utsatt for trolldomspåstander.
6: Livshjulet og Livets gang.
Folk måtte forholde seg til sin stand; dvs. den familietypen din sjel var født inn i. – så fikk du gjøre det beste du kunne utav livet ditt.
Men:
Folk bodde i hus, enten som de eide eller leide. Ofte bodde 3 generasjoner i samme hus; besteforeldre, foreldre og barna – ofte sammen med en ugift onkel eller tante.
Noen eide jord– og, eller skog– til huset, dvs. hadde et bruk. Så de kunne drive jord og eller skogbruk – og da kunne de dyrke mat, ha husdyr, skyte dyr i skogen, sage og selge tømmer og hogge ved.
Men eide du ikke eiendom – bare huset, så måtte du være tjener og jobbe for ei dagslønn eller ei hyre. Fast arbeid var det få som hadde. De pengene du klarte å tjene måtte familien passe godt på, så det ble mat i munnen og klær på kroppen til hele familien.
Men om du var flink i et håndverksfag; som skomaker, snekker, smed, baker, vever eller skredder – dvs. et yrke du kanskje hadde lært av din mor eller far, kunne du fortsette familiebedriften, eller starte en liten gesjeft. Slike yrker gitt ofte i arv, dvs. foreldrene samlet utstyr og holdt oppskriftene hemmelig og lærte opp barna.
Men 1700 – tallet ble på mange måter en oppgangstid og velstanden økte – ikke minst pga. sjøfarten og dyktige sjøfolk i samarbeid med bønder og redere her i Flosta
7: Ferdselsveier – til lands og til vanns
I Flosta hadde vi ikke ordentlige bilveier før på 1950- tallet, ca. når jeg ble født.
Men i 1723 hadde vi kjerreveier og spaserveier mellom bygdene. Skulle du frakte noe tungt måtte du ha hjelp av en mann med hest. – og det kostet penger, for det var få som hadde råd til å holde hest – det var bare de som hadde stor gård – eller hesten var gesjeften (som nåtidens taxi for de rike, men også til bruk ved bryllup, begravelser, og ved flyttesjau).
Hvis du går kyststien fra Arnevik til Narestø, går du på den gamle kjerreveien, der er det også ei fæl bratt kleiv (Brattekleiv) som er steinsatt og her måtte de ofte sette tau på hest og kiste for å komme ned trappetrinnene – vinterstid.
I 1723 var Narestø sentrum i Flosta. Det var en viktig havn, med mange handelshus og ikke minst kirke.
I 1704 hadde kongen sendt befaling om at kirken måtte vise regnskap og betale skatt. Regnskapet ble vist frem, og sogneprest Christian Dyrhus, og: Gunder Hansen Brårvik og Tarald fra samme gård, Søren Olsen Flougstad og Halfor Eivindsen fra samme gård, Christen Eivindsen Narestø og Henrik Nielsen fra samme gård gikk god for det. I år 1700 hadde Flosta blitt eget kirkesogn, men kongen hadde så store utgifter at han ville selge landets kirker. I 1723 ble det auksjon på kirken og Flosta menigheten kjøpte kirka for 333 riksdaler.
Mellom Narestø og Kilsund var det ikke noen vei, men et viktig skogsområde. – og eit skummelt fjell – Finskåt-knatten. (her samlet skrømt og hekser seg av og til)
Men mellom Kalvesund, Gjerdalen, Brennvika, Sundet og Svarnesbu gikk det kjerreveier som ligger her nesten uberørte den dag i dag.
Brårvik var også en offisersgård fra uminnelige tider. Dette var en frigård som ikke betalte skatt, men utførte oppdrag og tjenester.
Det gikk ikke vei over til Tverdalsøya, – da måtte du ro – og på Tverdalsøya er det ikke så mye av de gamle kjerreveiene igjen.
Vi bor jo ved kysten og de fleste av oss har lært å svømme og håndtere en båt. – Langs kysten vår har det i helt fra tidlige tider seilt båter mellom øyne, langs fjorden, i elver og ute på havet. Det var datidens veier – i båt fra sted til sted.
Men da måtte du ha noen som var flinke til å vise vei, finne frem og håndtere større båter og seilskip. Derfor ble det viktig å lære seg å tyde være og vind, nattehimmel, skjær og grunner. Båter og skip trengte dyktig mannskap og loser.
Og det hadde vi mange av her i Flosta!
8: Kart som viser høyder.
Kom man med båt ute fra havet, speidet man langs horisonten for å finne topper som stakk opp.
Etter hvert ble det satt opp merker på skjær for å vise leia. Bonden er det eldste merket vi har i Flosta – i gamle nedtegnelser kalles den også «Den Norske Bonde»
Når båtene begynte å seile om natta og i uvær, fikk vi fyrlykter og tåkelur, men del ble først på slutten av 1800-tallet
9: Kart som viser vannveier; elver og fjorder.
Havet, fjorden og elver var ferdselsårer til, og i landet. Det ble fraktet mange varer langs kysten, men særlig fra innlandet og ned til elvemunningene der det dannet seg ladesteder (lesse og losse-sted).
Tømmereksporten fra Norge er mye omtalt. Først og fremst snakkes det om eiketømmer til skipsbygging og for pæler til de voksende byer på kontinentet. Likeledes eksport av mineraler fra våre gruver til Kongen av Danmarks skattkiste.
10: HANDELSVARER
Naturen hadde Gud og kongen ansvar for, men penger, makt og innflytelse kunne skaffe deg en god posisjon.
Det var derfor viktig å gjøre gode handelsavtaler og inngå nyttige ekteskapsforbindelser, for det var mye penger i omløp.
Vi har fra tidlig av gruvedrift i Neskilen og et gamle ladestedet der, med tilliggende los, havn og toll-tjenester i Narestø, Kalvesund og Gjerdalen – Men så skjer utskipningen fra jernverket på Nes via Tvedestrand – og Tverdalsøya får en formidabel opptur – og stedene Bota, Holmesund og da blir Staubø det nye sentrum i Flosta.
I tillegg til tømmer ble det også eksportert østers, hummer og ål.
Allerede på 1500 -tallet sendte Den danske kongen båter til Norge for å hente østers til store selskaper hvor de europeiske kongehusene var samlet.
Man kan se for seg hvordan kongens fogder i samarbeid med ”kongens menn” på skibreide Strengereid, kontrollerer, samler inn, og transporterer store verdier i laks, ål og østers, til utlandet. – og i Flosterfjorden var det mye østers.
11: Helse og arbeid er viktig, men det er mat og klær som er helt nødvendig. – Men det var strenge straffer for kriminalitet.
Giftmorderskene (Ane og Alette) i Øyestad 1768, er det laget film om.
Norge er fra naturen et kaldt og karrig land. Hva du spiste var svært avhengig av bosted og stand, hva du kunne produsere selv eller finne lokalt ute i naturen.
Man slaktet bare en gang om året, vanligvis i november. Det var med andre ord bare fra november og frem til jul at man hadde ferskt kjøtt. Det store flertallet av befolkningen hadde til vanlig et svært enkelt kosthold hvor grøt og melmat var hverdagsmat, – kjøtt og smør var til festlige anledninger. Kål og rotfrukter var viktige i kostholdet, men tenk; poteten var ennå ikke kommet til Norge.
Et gammelt middelaldersk ord for suppe eller gryte er sodd. Det var grønnsakene og røtter man hadde tilgjengelig, skjært i grove biter, lagt i gryte med vann og tilsatt korn eller grovmalt byggmel for å tykne suppen. Kjøtt eller bein ble nok lagt oppi når man hadde det tilgjengelig.
Kjøtt og fisk ble røket, saltet og speket. Saltet var svært viktig for oppbevaring av maten gjennom året – og en viktig handelsvare.
Om man hadde en stor fangst fisk, var den ingen ting verd om man ikke hadde salt til å bevare den. Holdt man høns kunne en få flust med egg i sommerhalvåret når det var lyst nok, eller kokt høne når den ble for gammel og eggproduksjonen stoppet. Verre var det med grønnsaker og frukt. For å konservere frukt trengte man sukker, og det skulle gå flere hundre år før sukker ble tilgjengelig og såpass billig at vanlige folk kunne ta seg råd til den slags luksus. Så det gjaldt å spise mens man kunne. Ville bær og urter, bladene av syre og frøet av karve og nøtter var viktig.
Men storbønder, redere og skippere, samt kongens menn; adelige, geistlige tollere og skrivere, samt kjøpmenn og håndverkere i byene hadde råd til mer raffinert mat, og importerte varer som vin, tysk øl, søtsaker og tørket frukt fra sydlige land. Dessuten dukket det også opp krydder fra Orienten.
12: Vitenskapen gjøre fremskritt og nyttig kunnskap kom med Opplysningstiden.
Det var ytterst få som gikk på latinskolen i de største byene. Men de som hadde mulighet, sendt gjerne barna til skoler i utlandet, ofte til skoler drevet av jesuittene. Etter reformasjonen ble det imidlertid forbud mot at menn med slik katolsk utdannelse fikk embeter i kirken eller skolen.
Barna skulle oppdras i den Lutherske lære og i 1736 ble det obligatorisk med konfirmasjon, så i 1739 ble det innført skole for alle, for å lære barna opp til å bestå prestens overhøring ved konfirmasjonen – dvs. lære katekismusen utenat.
Dersom en ikke var konfirmert kunne en ikke ta seg arbeid utenfor familien, heller ikke reise til sjøs, eller gifte seg – uten å være konfirmert.
Man begynte også snakke mer fornuftig og kunnskapsbasert om: helse, pleie og kosthold. F. eks. skalldyr og skjell var man forsiktig med og spiste. Skulle du ete slikt, måtte du vite hvor man kunne sanke dem, og hvordan man kunne se at de var spiselige.
Det var også viktig å kunne forskjell på høyre og venstre hånd, den ene måtte holdes så ren som mulig; for å kunne spise med den og hilse på folk. Ellers var det fortsatt så som så med rensligheten, og kroppsvask i balje skjedde i alle fall ikke oftere enn 1 gang i uka – og da i tur og orden – i samme vann.
Vanlig vann ble i gamle dager sett på som farlig å drikke, noe urent som kunne spre sykdom og død. Så hva gjorde folk, – jo de brygget øl – i store mengder. Det var tynt, grumsete og hadde lav alkoholprosent. Øl ble drukket til alle måltider. Melk var det barn, fattige og syke som drakk. Man kunne også brygge mjød, med og uten alkohol. Men for å brygge mjød måtte man ha honning, og det var det ikke lett å få tak på.
Kjøtt var man også forsiktig med, særlig svinekjøtt, hest og bjørn, da de kunne inneholde trikiner (en parasitt som gjorde folk syke). Men det meste kunne spises om man kokte det lenge eller gjennomstekte det.
Alt i alt så handlet det om å overleve. Man takket Gud for såkornet som ble ansett som hellig, og en bonde sådde sitt korn med hatten av og føttene bare. Dårlig vær, en sommer med mye regn, eller tidlig frost allerede i august (såkalte Jernnetter), havis som ble liggende lenge, – kunne ødelegge avlingen og dermed hele livsgrunnlaget.
Så man ba om godt vær og mye sol. En gyllen kornåker var et tegn på at Gud hadde velsignet gården, og man berget sulten både for folk og fe for den kommende vinter.
Det var også viktig, hver eneste dag, å be en bønn til Gud for maten – for at man hadde mat på bordet, og som en sikkerhet for at den ikke var bedervet (dårlig).
13: Sjøfart og handel
I middelalderen var Istanbul et viktig sentrum for krydderhandel, som kom dit med karavaner.
Etter hvert kom Venezia i Italia til og dominerte krydderhandelen. Spesielt pepper ble en viktig handelsvare.
Gjennom oppdagelsen av sjøveien til India rundt år 1500 fikk så portugiserne stor makt over krydderhandelen, og nærmest monopol på pepperhandelen.
Norske handelsskip var tidlig ute med frakt av trelast og varer. Men i Middelhavet var det farlige, også for norske sjøfolk. Her hadde vi en kaprertid som pågikk fra1500-tallet frem til en gang etter 1800. Handelsfartøy i Middelhavet ble tatt av de såkalte Barbariske-statene; Libya, Tunisia, Algerie og Marokko. De tre første var underlagt Det osmanske riket med sentrum i tyrkiske Konstantinopel (nå Istanbul). Nord-afrikanske sjørøvere herjet forøvrig også i Nord-Europa – helt opp til Island.
Dette var en kappestrid (en handelskrig) om makt og fortjeneste med sjørøveri som metode.
Sjøfolk ble levert til et marked for slavehandel. Vi kjenner bl.a. til at nærmere en million hvite europeere endte som slaver i Nord-Afrika, hvorav 4000-5000 skandinaviske sjøfolk.
På 1600-tallet hadde røverstatene galeieskip, rodd av tusenvis av slaver. Mange var fanga sjøfolk. Galeiskipene var i praksis flytende konsentrasjonsleirer, der slavene satt med lenker rundt føttene. Man måtte ro med jernhansker for at ikke huden skulle slites av. Det var forbudt å kommunisere med andre slaver for å hindre opprør, og man ble sulteforet. Rodde man ikke godt nok, ble en arm eller fot kappet av til almen avskrekkelse.
Etter at nordafrikanerne på 1700-tallet begynte å anvende kaprede handelsskip til egen kapring, ble fangede sjøfolk brukt som matroser, eller havnet i hardt slavearbeid med å bygge bymurer, i jordbruk, eller unge sjøgutter kunne bli sexobjekter. Mens noen ble plaget fra dag én, ble yngre, mer vakre og intellektuelle slaver benyttet i hofftjeneste.
Kanskje så mange som opp mot 10 % av de nordiske slavene konverterte til islam, – Gjorde man det, ble man fri, men fikk ikke reise hjem og var av lav kaste.
Nordiske slaver i jern i Nord Afrika. Så mange ble fanget at den dansk-norske staten måtte opprette en egen slavekasse for å kjøpe sjøfolkene fri. Foto: KULTURHISTORISK MUSEUM
Kaprerproblemet ble så stort at danskekongen Frederik IV i 1715 måtte opprette en egen slavekasse i København, for å kjøpe fri dansk-norske sjømenn i fangenskap. Hele skipsbesetninger kunne sitte som fanger i to-tre år før de fikk reise hjem. Før slavekassen kom, var man fanger, gjerne i 18-20 år eller på livstid.
På en måte var Norge i krig med Nord-Afrika, men i 1750 inngikk Danskekongen fredsavtale med røverstatene, og overførte gaver, våpen og årlige betalinger til de nordafrikanske fyrstene. Røverstatene respekterte stort sett avtaler, i bytte mot våpen, penger, årlige avgifter og luksuriøse presanger (sendt med såkalte presangskip). Noen få sjøfolk skrev bøker om sin tid i «barbariet» etter hjemkomsten. Det finnes også brev fra slavetiden der de bønnfalt familien hjemme om hjelp. Brev som i dag bl.a. finnes på Riksarkivet i Oslo. Forfatteren Vetle Lied Larsen, som oppholder seg mye i Kalvesund, har skrevet bok om dette og sin slektning i boken 1001 natt – den ukjente historien om to norske slaver i Alger
14: Columbus oppdager Amerika – et nytt marked.
Oppdagelsen av Amerika førte til at nye krydder ble tatt i bruk i Europa, blant annet vanilje, allehånde, cayennepepper og paprika.
Fra 1550 og fremover tok engelskmenn og hollendere over dominansen i krydderhandelen.
Etableringen av gruver og plantasjer i Amerika førte til et stort behov for arbeidskraft. Transatlantiske slavehandelen er handel av arbeidskraft over Atlanterhavet mellom 1500- og 1800-talet, – og ble en lukrativ geskjeft.
Dansk-norsk handelskompani etablert seg i Ghana. Herfra ble slavene eksportert til de danske Jomfruøyane i Vestindia. (Karibien)
Her har vi en opplagt dobbeltmoral, for mens man i Danmark-Norge ba for landsmenn som var havnet i slaveriet i Nord-Afrika, seilte dansk-norske skip fullastet med afrikanske slaver over Atlanteren – med statens og kirkens velsignelse. Mellom 1600- og 1800-talet ble ca 100 000 menneske mot sin vilje fraktet med dansk-norske skip til Amerika. Av disse døde i overkant av 15 prosent under reisa over Atlanterhavet. Den dansk-norske slavehandelen var på sitt største mot slutten av 1700-talet.
Slavene ble skipet til Amerika til gruver og plantasjer for å produsere varer, slik som sølv, tobakk, bomull og sukker, som ble eksportert til Europa. Fra Europa ble ulike produkt som: våpen, tekstiler, jern og kobber eksportert til Afrika som betaling for slaver.
Slavene på til de danske Jomfruøyene arbeidet i hovedsak på sukkerplantasjer. Råsukkeret disse slavene produserte ble skipet til København der det ble raffinert til ulike typer sukker.
Vi mennesker har alltid vært glade i det søte. Honning er det søtningsmiddelet som har vært brukt lengst i menneskets historie.
Sukkerrør krever et varmt og fuktig klima, og har sitt opphav i de tropiske delene av det sørlige og sørvestlige Asia. På 700-tallet førte araberne sukkerrørene til middelhavsområdet, – men så brakte altså Columbus dem til Karibien.
På 16- og 1700-tallet hadde flesteparten av de europeiske landene kolonier rundt om på den sørlige delen av jordkloden der man kunne dyrke sukkerrør.
15: Menneskehandel og transportvare
Norsk sjøfartshistorie har satt sitt preg på global handel, seilskipet Fredensborg forliser sent på ettermiddagen l. desember 1768. Det var et slaveskip.
206 (1974) år seinere ble vraket funnet takket være dykkerne Odd Keilon Osmundsen fra Flosterøya, og brødrene Leif og Tore Svalesen og deres historiske hjelper Hartvig Dannevig. Dokumentene fra reisen er bevart i Rigsarkivet i København. «Fredensborg» omtales som et av de best dokumenterte slaveskip fra 1700-tallet.
16: NYE VARER
Sukkeret – Det hvite gullet, førte til radikalt endrede matvaner. Dette var en luksusvare, – sirup og hvitt sukker var til fest, ikke til daglig bruk. For vanlige folk kom sirupen først og det hvite puddersukkeret ble først vanligere på 1800-tallet.
Senere ble Sirup og syltetøy lagt på grøten eller brødskiven, den søte puddingen oppsto, og kaffe og te ble heretter inntatt med rikelige mengder av sukker. De søte kaloriene havnet på matbordet til både fattig og rik, og menneskene este ut slik at også skjønnhets-normene måtte endres. Det tykke ble sexy, og fedme ble et symbol på suksess og overklasse, til og med spebarna skulle være lubne og fikk sukkerkluter å smatte på.
I dag smatter, slikker, tygger og suger vi i oss tonnevis av sukker hvert år. Det er selvfølgelig altfor mye, og Verdens helseorganisasjon anbefaler oss om å redusere sukkerforbruket i kampen mot fedme, diabetes og det som verre er.
Poteter fra Sør-Amerika til Europa
Det sies at en gang spanjoler lette etter gull hos inkaerne, fikk de nyss om den verdifulle poteten og tok slike med hjem til Europa.
Sjøfolkene fra Spania hadde god nytte av poteter på reisene over Atlanterhavet. Poteten var effektiv mot skjørbuk, som ellers var et problem for sjøfarerne. Det tok likevel en god del år før europeerne fikk smaken for den nye jordfrukten, det var en kunst å dyrke den, samt at selve planten er giftig.
Den 31. mai i 1757 skrev tollskriver Niels Aalholm på Tromøya i sin dagbok at han har”observeret Potatoes at opkomme”, og dette er det første kjente dokument om dyrking av potet til mat i Norge. Tromøypotet er en av de gamle norske sortene som blir tatt vare på ved Nordisk genressurssenter (tidligere Nordisk genbank).
Nytelsesmidler
Piper og tobakk kom med sjøfolk fra Amerika.
Tobakk var så dyrt at bare små mengder ble røkt om gangen og kostnaden viste størrelsen på pipehodet. Det het at man «drakk» tobakken av krittpiper, og nytelsen foregikk særlig i vertshusene – sammen med et glass øl eller vin.
Tobakksbruken ble imidlertid så utbredt at Christian IV i 1619 bestemte at røyking om bord på norske skip skal forbys av hensyn til brannfare og at overtredelse skal straffes med kjølhaling. Under en periode i det syttende århundre ble det forbudt å innføre tobakk til Norge fordi kongen hadde erfart «den store Skade, som Tobaksdrikken Undersaaterne udi vort Rige Norge tilføyer». Det ble også Iverksatt et «forbud i 1741 mot røyking blant ungdom under 21 år. Overtredelse kan straffes med gapestokk to søndager på rad for de unges foreldre”.
Men tobakken var kommet for å bli, etter hvert ble lokale tobakkspinnerier etablert og bransjen ble regulert ved kongelige privilegier fra 1778.
Veletablerte kjøpmenn hadde ofte egne tobakkspinnerier, for så å selge ferdigproduktene i sine egne kramboder. Slike spinnerier, ofte kalt vinkler – etter det hollandske ordet for tobakkbutikk, ble drevet av en mester, noen svenner og vinkelgutter som sveivet rokken.
17: INNDELING AV SOGNET GJENNOM TIDENE.
Fra gammelt av hadde vi en skibreide, dvs. inndeling av kysten i forbindelse med leidangen (marinen).
En skipreide besto av frie menn (bønder), som skulle bygge, utruste, vedlikeholde og bemanne et leidangskip, med proviantert for to eller tre måneder.
Skipreidet skulle også holde naust til skipet og var ansvarlig for brenne til en varde i tilfelle krig.
Størrelsen på skipet ble bestemt etter antall årer eller sesser. Til å begynne med var kravet 40 årer (20 sesser) og et mannskap på oppimot 100 mann eller flere. Norge var inndelt i 270 skipreider som i 1279 under Magnus Lagabøte ble økt til 279.
Sjefen for en skipreide hadde tittelen styrmann og ble utnevnt av kongen. Mannskapet ble plukka ut etter bestemte regler, og i Gulatingslova ble denne verneplikten begrensa oppad til hvert sjuende hode, altså 14 % av befolkningen. Skipreidet skulle mobiliseres når det var fiender i landet. Det ble da sendt ut allmenning, og vardene ble tent.
Skipreidene ble omdannet til tinglag ca. 1660.
Området vårt hørte fra gammelt av til Strengereid skibreide. Den første gangen Strengereid er nevnt i historiske kilder, er i 1365. Det er også første gangen en bestemt skipreide er navngitt i hele Agder. Strengereid skibreide omfattet Tromø, Østre Moland, Flosta, Dypvåg, Holt, Gjerstad og Søndeled sogn
I forbindelse med den store nordiske krig 1700-1721 ble det gjort store endringer av det eldgamle vedesystemet på Flosterøya. I de gamle opptegnelsene var det hovedveder på hver side av Flosterøya; Fluugster Vede på Hviteberget, og på Vardåsen/Valåsen på Brårvik.. I ca 1715 ble disse erstattet med en ny vede med batteri på Skinnfelltangen.
18: INNDELING AV SOGNET GJENNOM TIDENE.
Den opprinnelige kirkeinndelingen var basert på sognet, dvs. at hvert lokalsamfunn hadde sin kirke. Noe ut på 1400-tallet er dette endret pga. ettervikninger etter svartedauen.
Flosta kirke har eksistert fra tidlig på 14oo-tallet, men den er ombygd og påbygd mange ganger. På 1700 tallet var den blitt så altfor liten og man satt i gang byggearbeider.
Den røde delen av kirken som vi har i dag er fra 1700-tallet. Det var snekkere, dekorasjonsmalere og treskjærere som gjorde arbeidet, og tømmeret kom fra sognets skoger. I kirke ble det utskåret prekestol og dåpshus. Altertavlen hadde de fra før. Barokk og Akantusstil var på moten og kom til Norden via Holland, Tyskland og Danmark.
Kirkeskipet, som henger i taket, ble gitt i takknemlighet etter å ha kommet velberget i havn i Narestø i 1711.
I 1725 fikk Flosta kirke et ennå større kirkeskip fra Halvor Åsuldsen Tverdal. Dette skipet ble gitt som minnegave etter hans kone «Susanne» og mange av hans barn som var døde. (det er på museum i Oslo)
19: 1701 kart vest
20: 1701 kart øst
22: Gud i Himmelen – paven og konger på jorden
Samfunnsstrukturen var ordnet slik at Gud var skaperen og Konger var forpakteren av jorden og råder over alt den gir, holder orden og gir lover. Mennesker skulle tjene Gud og kongen – og lystre hans menn.
Nedenes amtets historie efter reformationen er i de første århundrene mest beretninger om lensherrer, som samler jordegods, og om bønder, som er misfornøyde og klager over skatten.
23: Kongen av Danmark (og Norge) i 1723
Fredrik IV (1671 –1730) var konge fra 1699 til sin død. (maleri av ham som ung og gammel)
Frederick var sønn av Christian V og hans kone Charlotte Amalie fra Hessen-Kassel. Fredrik var gift 3 ganger: Elisabeth Helene von Vieregg (1679-1704), Louise av Mecklenburg-Güstrow (1695-1721), og til slutt Anne Sophie Reventlow (1693-1743)
Det var vanskelige tider i begynnelsen av 1700-tallet. Den store nordiske krig (1700-1721) raste mellom landene, og en ny pestepidemi kom nordover og herjet lang kysten i Norden. Dødeligheten var, etter vår tids målestokk, enorm.
Ved årsskiftet 1711-12 var pesten over, men det skulle gå flere måneder før faren var overstått, da 50 % av befolkningen i København var omkommet. Holmens menighet, som omfattet et meget stor norsk folkemengde, tilhørte Marinen. Her lå orlogsflåten og skibsverft, og her døde 7 580, – 3 400 flere enn det som var født i dette året.
Pesten nådde ikke Norge for orlogsflåten var i en så bedrøvelig tilstand at pesten ikke rakk å komme seg nordover før de smittede var blitt satt i karantene.
Men for Danmark-Norge og Sverige fikk pesten fatale følger. Det ble vanskelige økonomiske tider og en stor byrde for den danske befolkningen under elleveårskrigen 1709–1720, og for den svenske befolkningen under den store nordiske krig 1700–1721, – men folk var tvunget til å støtte kongenes kriger med svære krigsbyrder, skatter og avgifter.
Men etter den store nordiske krigen (1700-1721) begynte oppgangen for handel og kultur. Det første danske teateret ble opprettet, og den store dramatikeren Ludvig Holberg (1684–1754) begynte sin karriere. (Jeppe på bjerget)
24: Nedenes- privilegiene
Neskilen var tidlig en viktig regionhavn – opp Råna – og ved Sagene var det på det meste 6 oppgangssager. I året 1610 er det også nevnt at Joranstad hadde sag, likeså Strengereid.
Bøndene fikk hugget tømmer, saget og fløtet det ut til sjøen, gjorde avtale med reder, skippere – hadde kontakter i utlandet.
Fra 1600 tallet skjer det en endring fra selveierbruk til leilendingsbruk. Danskekongen rådde til slutt over ca. 2/3 av alt bygslegods i Norge. Resten tilhørte adelen, embedsmenn og borgere i byene, samt enkelte rike bønder som eide mer jord enn de selv brukte.
Bøndene i vår landsdel hadde fra gammel tid hatt lov til å handle direkte med skippere som kom fra Danmark, Nord Tyskland og Holland for å kjøpe trelast og selge korn, tøyer og andre ting som bøndene hadde bruk for. Disse rettighetene ble kalt «Nedenes-privilegiene». De gav også bøndene lov til å seile med egne skuter og med egen last til Danmark, selge den der og kjøpe korn og andre nødvendige ting med tilbake.
25. En ny tid
Men ca. 1630 begynte enkelte å sette seg ned som mellommenn, dels i uthavnen, dels i de oppvoksende ladesteder. De mente seg så eneberettiget til handel og klaget så til kongen over at bøndene gikk dem i næringen.
Fra først av fikk de medhold; folk skulle selge sin last gjennom kjøpmennene og kjøpe det korn de trengte hos dem.
Da den danske kong Christian den 1V opprettelse kjøpstaden Kristiansand i 1641, ble den Agders eneste kjøpstad og mange med borgerbrev følte seg tvunget til å flytte dit. Blant tilflytterne nevnes flere fra Neskilen. Dette er nok hovedårsaken til at Neskilen nåværende Eydehavn etter hvert glir inn i historiens mørke.
26: En ny klasse – by-borgere
Klassemodellen framstilt som en pyramide der flertallet (arbeider- eller underklassen) må arbeide for å underholde de høyere klassene. Tegning fra 1911.
Så lenge kampen gjaldt Kristiansand, sto bøndene i Arendal og omegn sammen.
Men i 1723 ble Arendal og Risør kjøpsteder, og da fikk pipen en annen lyd. Kampen ble bitter og langvarig.
I 1725 rykket en del bønder fra Østre Moland og nærliggende sogn inn i Arendal og forlangte å få kjøpe korn av de skip som lå der – og da de ble nektet, tok de seg til rette.
I 1736 klagde borgerne til kongen igjen, og fikk medhold.
Da økte misnøyen og uroen blant bøndene enda sterkere. Den 9. oktober I 1737 ble det holdt et stort møte på Berge gård i Holt.
Der møtte over 100 bønder fra Holt, Gjerstd. Søndeled, Dypvåg, Flosta, Tromøya, Østre Moland, Øistad, Fjære, Landvik og Vestre Moland frem. Deltagerne var valgte representanter fra sitt sogn. Resultatet ble en lang skrivelse til kongen i Danmark der det bl.a. står:
«Samme mangel som lenet har på korn, har det også på andre viktualia og hvad der til klær og vadmel, strie og videre behøver; thi som vi bor på landet, da vår jordvei er så eng og ringe, må vi søke vår fattige subsistence og det vi skal betale våre skatter og andre avgifter med, av den ringe last vi kan drive av våre skoger, så forårsaker vi å holde hester, og kan ikkun forsyne ganske få kjør og får, og således ikke selv kan avle, men må kjøpe hvad vi både til klær og føde fornødiges. Næsten den samme beskaffenhed er og med oss på øene og ved stranden siddende——- At den største del av oss så vel på landet som på øene og ved stranden boende, ere fattig, tage våre stakkars hustruer og barn ofte sørgelig prove på, når vi er døde, da mange gårder, huser og videre eiendom henfaller til borgerne og andre som med penger har forstakt oss.» Skrivelsen ble undertegnet av 8 bønder fra hvert herred.»
Men hverken denne eller en senere henvendelse fra et møte i Kolbjørnsvik i desember s.å. ble imøtekommet.
27: Befolkningsutviklingen i arendalsdistriktet på 1700-tallet, fordelt på sogn.
SOGN 1701 1763 1769 1801
Arendal 600 1 670 1 540 1 701
Flosta 330 650 551 723
Tromøy 1 210 2 780 2 617 2 816
Østre Moland 490 810 760 820
Øyestad 1 820 3 250 3 246 3 716
Samlet 4 450 9 160 8 714 9 776
Her ser vi at det aller meste av befolkningsveksten i Arendal kom etter at stedet fikk kjøpstadstatus i1723.
Årsaken var en kraftig økning i tilflyttere.
I kjøpstadprivilegiene ble det slått fast at de som fra da ønsket å ta borgerskap og drive med handel i Arendals tolldistrikt, måtte flytte til den nye kjøpstaden.
Her ble det også lagt til en bestemmelse om at alle som ønsket å drive med håndverk i tolldistriktet, skulle flytte til Arendal og ta håndverksborgerskap eller gå i lære hos håndverksmestrene der.
Økningen i handelen og årlig borgere økte behov for dagarbeidere og bryggesjauere til lasting, lossing og frakt av kjøpmennenes varer, og for tjenestefolk i borgernes hushold. Også det førte til økt tilflytting.
Befolkningsutvikling i: Arendal, Risør og Kristiansand
1701 ca. 600 ca. 500 2 300
1769 1 540 931 3 034
1801 1 701 1 295 4 816
1855 2 680 2 213 9 335
1875 4 107 2 390 11 558
1900 4 343 3 494 14 666
Kilder: Manntallet 1701, manntall ekstraskatten 1763, folketellingene fra 1769, 1801, 1855, 1885 og 1900
28: Kampen fortsetter: Lofthus og Wergeland
Foto: Even Torsen var Matros i Marinen og tillitsvalgt til Eidsvollsforsamlingen i 1814.
1780 blusset striden kraftig opp på ny i den vestlige delen av fylket, hvor den dyktige og stridbare Christian Lofthus ble lederen.
Han reiste flere ganger til kongen i København med klageskrift fra bøndene, en gang med et skriv undertegnet av 329 gårdbrukere i Nedenes.
Hans drøm var å gjøre bøndene i Nedenes selvstendige og fri for de bånd som knuget dem; men han ble selv lenket i 10 år på Akershus til ha døde.
Henrik Wergeland har skrevet hans historie og satte ord på de nasjonale strømningene i folket som førte frem til Grunnloven i 1814.
29: Arendal feirer i i sine 300 år som by.
Historien viser hvordan utviklingen var og hvordan byen ble skapt.
Arendal lå midt i et distrikt som tidlig kom med i utviklingen av eksport og skipsfart og var allerede på 1790-tallet en velstående og betydelig sjøfartsby. På 1800-tallet opparbeidet byen landets største flåte, treseilere som i stor grad ble bygd lokalt.
Krakket i 1886 kom til å sette byen langt tilbake, og i overgangen til damp mistet byen sin posisjon. Likevel fikk Arendal en aktiv rederinæring med flere store rederier som først fikk en knekk ved shippingkrisen på 70-tallet.
Etter dette ble det en nedgangstid både for byen og omegn.
Dette snudde seg imidlertid da ny elektronikk og olje – industri ble etablert i distriktene. Og her i Flosta fikk vi Statronic – forløperen til nåværende Kitron.