Når man er oppvokst på gård og fiskebruk, så skjønner man hvor maten kommer fra. Hver høst når det var slaktetid gikk min far og sturte, vurderte og mannet seg opp. Hans motto var: Dyra skal ha det bra, behandles med respekt og ha et godt liv- inntil dagen kommer…. Min mamma var god til å lage mat. Av utdannelse fikk hun 1 år på husmorskole. Hun ville gjerne gått videre på barnepleien, men de hadde ikke familien råd til, dessuten var hun den yngste datteren i en barneflokken på 10, det var forventet at hun skulle være den som hjalp til. Mamma var spesielt god til å lage sauser, hvilket satt en spiss på hva det enn var på bordet.
Dyra gir oss så mye i tillegg til å være arbeidere i kulturlandskapet. Ta for eksempel sauen; ull til klær og skinn til tilbehør, melk, kjøtt og innmat til ulike matretter. Sauekjøtt er en undervurdert råvare, som vi må få opp respekten og smaken for. Her tror jeg vi ha mye å hente fra andre land som lager de lekreste retter og har stor variasjon i tilberedningen.
Urter til sau:
Det er mye mer enn «Får i kål – pepper og salt» sauekjøtt passer til. Det er også mer enn klassikere som timian og hvitløk, eller rosmarin og estragon. Prøv også oregano, merian, sar, mynter og koreandrefrø. Og husk honning i marinader setter en god smak.
Forsøk denne blandingen: støt spisskum, karve og pepper i en morter og bland med hvitløk. Gni dette inn før steking. spisskum gir må en måte et litt eksotisk preg. Til gryterett:, enten kjøttet er brunet først eller bare kokt, er det lurt å knytte krydderet inn i litt gasbind, slik at det ikke sviver løst rundt i sausen.
Mengder av rosmarin: Frisk rosmarin er mye mildere enn den tørre. En sadel kan gjerne ligge på en seng av rosmarinkvister. Surr dem gjerne sammen med en bomullstråd og stikk inn noen ferske laurbærblad. Når retten er ferdig, klippes bomullstråden over og hele krydderkappen fjernes.