Vinter
Februar har vært en god vintermåned. Snøen ligger og lyser opp i landskapet. Kulda har laget sikker is på Staubø-tjenna til barn og voksnes glede. Biene holder seg i ro i kubene og sauene tygger drøv på tørt høy fra Austre Moland. I lang tid var det også godt sparkeføre, noe som yngste barnebarn syntes var veldig kult. Vi lurte på om det ble havis slik vi hadde på begynnelsen av 80-tallet. Det var tilløp til dette med drivis utenfor Kvaknes, men det knekte seg den siste uka i februar.
Denne måneden ble det mye TV-titting på husbonden. OL har skylda, men han kompenserer stillesitting med tidvis spenning av muskler og av og til noen høye rop. Helseberedskapen foregår ellers på trimrommet i kjelleren.
Jeg har tenkt litt om grepa kvinnfolk i sport og hverdagsliv i det siste. Derfor var det spesielt hyggelig at det ble kvinnene som tok 3 gullmedaljer på dette OL sin første dag.
Det har også blitt litt tid til mimring. Min gode far døde 2. januar 2015 og bare noen timer før han døde var han opptatt av nyttårsrennet og diskuterte hoppresultater med husbonden. Vår eldste sønn ble født under en orkan på Andenes i 1976. Jordmoren på fødestua var så sportsinteressert at radioen sto på full spiker i gangen med døren på vidt gap – og Audun så dagens lys i det Jan Egil Storholt tok gullmedalje i OL.
I min fars familie var idrettsinteressert stor og alle deltok og hadde gleda av skiløping og hopp. Det kan også nevnes at det lokale laget hadde en dyktig kvinnelig skihopper Tomine Flaat. Første gang vi ser henne i avisspaltene er i 1934 som 18-åring og deltaker i Bjønnesbakken. Året etter åpnet hun rennet i den nye Bjorlibakken i Vennesla. Avisen forteller: «Sørlandet har fått sin Johanne Kolstad.» (J. Kolstad var en av flere foregangskvinner for hoppidrett på 1930-tallet på Østlandet).
Antallet aktive jenter i vintersporten ble aldri høyt, men i en lokalavis fra 1937 finnes overskriften: «Jentelangrenn i Åmli.» Distansen var på 5 kilometer og det ble konkurrert i to klasser, over og under 16 år. Fra 1936 ble Fjellmannsløpet arrangert av Vegårshei Idrettslag, et løp derfra og til Treungen, 40 km med 5,5 kg på ryggen. Bare menn deltok på denne styrkeprøven de første årene, men i 1939 dukket første kvinne opp, Ingebjørg Skeimyr fra Åmli. Året etter gjennomførte 84 menn og 4 kvinner.
Men selv om kvinner har deltatt i mange år rundt omkring lokalt i Norge, har det vært en lang kamp for likestilling nasjonalt i vintersporten. 1952 var det vinter-OL i Oslo, men som eneste land stemte Norge imot at kvinner skulle få gå langrenn som olympisk grein. Skiforbundet mente at kvinner heller burde gå et stil-langrenn som passet seg bedre, enn svette kropper i hard konkurranse. Men Norge fikk ikke viljen sin, så kvinner fikk lov til å konkurrere og fire norske kvinner gikk langrenn i vinter-OL ’52. Første kvinne-NM ble deretter arrangert i 1954.
Når det var sportssendinger satt pappa klistra foran radioen. Jeg husker godt «Jentuten» (kvinnelangrennslaget i langrenn) som først ble tatt på alvor, av sentrale «forståsegpåere» da de fikk sølv på VM- stafett.
På 1970 tallet krevde kvinnene sin rett til å delta i flere idretter, men det har tatt tid. Kvinne-skiskyting i OL kom først på plass i 1992, og i 2003 fikk kvinner sin første NM- øvelse i skihopp. Fra da av har skihopperen Anette Sagen kjempet kampen og kunne omsider stille til VM i 2009, der hun tok bronse-medalje. 1. mars 2010 ble hun endelig hedret og utpekt til å foreta det første offisielle hoppet i den nye Holmenkollbakken. Gjennombruddet for Kombinert kom først i ski-VM i 2021, men under OL i Beijing (2022) fikk ikke kvinner hoppe i stor bakke. I 2004 satt imidlertid Anette Sagen det tredje lengste skihoppet som er gjort av en kvinne (174,5) i skiflygingsbakken i Vikersund, men først i 2023 fikk kvinner lov til å delta i slike renn.
Det som slår meg når jeg ser på OL i dag; er kampen mot klokka, mer enn konkurranse mellom utøvere. Hva er vitsen med å skille målgangen på hundredels sekund – i realiteten kommer de jo likt i mål. Kanskje de skulle dele ut flere medaljer. Likeledes er det sørgelig å se på hoppgutta, Kroppene som trenes ser puslete ut, så man kan spørre seg om denne sporten passer bedre for barn. Dressene syes jo også for å passe flyve-ekorn, Kanskje man må tenke helseberedskap ved å legge mer vekt på stil i nedslaget samt at lengden på skia samsvarer med vekt på utøver. Stiller man i «fluevekt» så blir det mye kortere ski.
Tanker om beredskap
Når det gjelder generell beredskap, så deler vi vel bekymringer i disse urolige tider. At staten trenger skattepenger til Forsvaret er logisk, men hva kan vi selv gjøre?
Når det gjelder Beredskap tenker jeg: Selvberging, Samberging og Bærekraft. Men også her tenker jeg på sterke kvinner som klarte seg her i Flosta, mens mennene seilte på de syv hav. Vel fikk hun «trekket» (mannes lønn fra rederiet), men det måtte kløkt til og samhold i bygdene.
Beredskap for oss bør ikke først og fremt handle om hva du har i boden for å overleve i en uke. Det er vanskelig å berge seg alene, i krisetider er den viktigste ressursen; folk. Det var mange som fikk seg en knekk i en ensom corona-tid. Så vi må ikke bare tenke individuell selvberging, men samberging. Med det mener jeg heller ikke bare kontakt med klanen/familien din, men nærområdet og gjerne utenfor den nærmeste bekjentskapskrets og personer som har annen erfaring, kunnskap og meninger enn deg selv. Tiltak som gjelder Klima og miljøsaker har også blitt vel teoretisk og upraktisk i mitt hode. Jeg tenker mer ansvar og sunt bondevett i et beredskapsperspektiv.
Tanker om samberging i hverdagen
Gjør beredskap til noe sosialt. Hils og snakk med folk. Fellesskap er også en form for beredskap. Forebygging er drøftinger, løsninger og samhandling. Slå av en prat. Inviter til felles matlaging, dugnad i hagen eller kurskveld på kjøkkenet. Delta i lokale foreninger. Få frem glemt kunnskap og teknikker.
«Støtt den lokale sheriff».Ta det rolig, det ordner seg på et vis.
Støtt nærbutikken, den kan bli livsviktig i krisetider. Den er knutepunkt for post/informasjon, medisiner, matomsetning m.m.
Bli kjent med håndverkere og arbeidsfolk i nærområdet. Det er utrolig hvor mye kunnskap og ressurser det er rundt oss.
Forebygge helseplager hos folk og fe. Ren og sunn mat handler først og fremst om nærhet til gode og naturlige råvarer, god dyrevelferd, hygiene i produksjon og oppbevaring, samt minimalisering av tilsetningsstoffer og avfallsstoffer.
Spis mer av det som finnes her, og ellers i landet. Velg norske råvarer du kan få tak i hele året; potet, kål, løk og rotgrønnsaker. Mindre utvalg kan bety mer kreativitet. I en krisesituasjon kan det bli vanskelig å få tak i eksotiske varer. Begynn i det små med egen beredskapshage.
Del det du kan, og det du har. Bytt frø, planter, overskudd fra kjøkkenhagen eller kunnskap med naboer og venner. Ingen trenger å gjøre alt selv. Unngå sløsing, tenk gjenbruk, mat til dyr og kompost.
Flytt bonden nærmere i livet ditt. Samberging starter når avstanden mellom jord og bord blir kortere.
Knytt deg til en produsent. Handle via REKO-ring, andelsgård, gårdsutsalg og nærbutikk. Kjenner du betjeningen/produsenten, og de deg, kommer følelsen av å høre til i et område. Når du vet hvem som har dyrket maten, blir det lettere å prioritere den, også når det koster litt mer.
Kjenn på eget ansvar og muligheter. Norge har verdens laveste selvforsyning med mat. Under 35% av maten vår er laget av planter vi dyrker selv. Bare 7 av 1000 nordmenn produserer fortsatt mat – til de andre 993.
Vi kan selvsagt peke på noen andre som bør ta ansvar, eller lukke øynene og håpe på at noe vil endre seg til det bedre helt av seg selv, – men det kommer ikke til å skje! For å klare oss i vanskelige tider må vi hente gammel kunnskap, drøfte nye muligheter og bygge samhold. Folkestyre er å foretrekke.