Endelig kom snøen og kulda. Ungene storkoser seg og er røde i kinna. Sørlandsk slopsevær med holke og slaps er ikke stas for gamle folk. Likeså friminutt for unger i tåke og småregn, for ikke å snakke om utetid i barnehagen med masse påkledning, men bar mark og kald eller stivfrossen sandkasse. Nei nå er det bare å ta på brodder og piggsko og kommes seg ut! Det er nydelig med høy himmel med klarvær – og når vi går i den lette snøen, føles og høres det ut som «å gå i potetsmel».
Forsidebildet i januar er «Flostavotten». Dette var en av gavene som ble gitt til premie i «Tverdalsøen julekalender» Vottene ble gitt av Ingrid Salvesen og jeg har kontaktet henne for å skape litt blest og markedsføre votten. Vottene strikkes av 3-tråds ullgarn fra Rauma – oppskrifter på hjemmesiden under «interesser og prosjekter»
Slekten til Ingrid kommer fra Skjeggestø, men hennes besteforeldre kjøpte hus her ute i Kalvesund (69/7) og de var omgangsvenner av mine besteforeldre. Hennes bestefar Peder (1887-1958) var langpendler/sjømann og arbeidet som kokk og stuert på frakteskuter og lektere i Amerika. Bestemoren Ingrid (1894-1980) var hjemme med de 6 barna og styrte eiendommen/kjerringbruket. Under krigen ble det vanskelig for dem da en stor del av huset ble okkupert av tyskere mens anlegget ble bygd. Revegården, som familien hadde opp mot festningen, ble stanset og sønnen Gunnar som ikke ville kjøre lastebilen sin for tyskerne, måtte reise bort til annet arbeid. Familien flyttet da til slektninger på Staubø og kjøpte i 1947 hus på Ytterbø (74/17). Ingrid selv ferierer i Briggveien 11. Denne hytta i Kilsudskogen ble satt opp før byggefeltet kom. Hennes far «var hest» og trakk materialer på kjerre gjennom skauen fra Ytterbø til hyttetomta med skulderseler sydd av mormor. Ingrid selv er født og oppvokst i Arendal, men alle somrene i over 60 år har hun vært i Kilsund. Før hytta ble reist gjorde de som mange andre sommergjester, låne og leie husvære eller bryggerhus. Inger har gode minner fra skjærgårdturer med tanter og onkler herfra, som hadde medbrakt lapskaus i spann for å nyte lange dager på skjæra.
Sauene våre storkoser seg i snøføyka. De vil jo helst være ute nesten uansett vær, selv om døra til stallen står åpen for dem. Det går imidlertid unna på foret (kraftfor, tørt høy og vann). I vinter har jeg tatt meg råd til å kjøpe økologisk kraftfor, og i stor grad unngått Tineprodukter. Nå ser det ut til å øvrigheta gir seg og vi (bønder og forbrukere) vinner frem når det gjelder stopp av Bovaer og tilsvarende kjemikalier. Problemet er ikke kjemisk fremstilte tilsetningsstoff, men at man tilsetter et stoff som tukler med dyrene finstemte fordøyelsesprosesser – det er farlig, symbolpolitikk og idiotisk, teoretisk forskningsarbeid. Dette er miljøsvineri og dyremishandling. Tvi!
Biene jobber med å holde varmen i kubene sine. De bør ikke forstyrres, for flyr de ut, er det den sikre død. Jeg satser på at de har nok vinterfor – for den sjekken blir ikke før tidlig på våren. Men jeg har vært rundt og lyttet forsiktig på kubeveggen – har til og med kjøpt meg stetoskop til dette bruk.
Forresten – Mumifisering er ikke bare for de gamle faraoer. Noen ganger kan en mus snike seg inn i en bikube, tiltrukket av varme og duften av honning. Biene reagerer da umiddelbart og forsvarer hjemmet sitt til inntrengeren blir stående stille. Men det de ikke kan bære med seg, kan de heller ikke la råtne – det må balsameres. Biene dekker kroppen med propolis (treharpiks blandet med enzymer de selv lager), lag etter lag til musen er forseglet som rav. Inne i dette skallet stopper forråtnelsen, sykdommen låses inne, og bikuben består. Bisamfunn har kollektive hygienestrategier som inkluderer kjemisk «desinfisering» av noe de ikke kan fjerne. Så når våren kommer får bi-samfunnet nye rene bunnbrett og kuber av oss – og gammel rusk og rask fjernes.
Da vi holdt på med å skrive Bygdebøkene og lette i kirkebøker, slo det meg hvor ofte et menneske «døde fattig og blind» – men så slo tanke meg; de hadde sikkert «grå stær» som ikke kunne behandles- som nå til dags. Videre var dødsårsakene ofte værk og lungebetennelse, slike ting som vi i dag behandler med Bacimycin og antibiotika.
Fra Norges birøkterlag henter jeg denne informasjonen: Mange er syke nå, og særlig for å lindre hoste er forskerne enige om at honning er et godt valg. Honning virker like godt, eller bedre!! enn annen behandling. Honningen inneholder vitaminer, enzymer og andre virkestoffer, men disse svekkes om den varmes over 45 grader. Så spis en skje eller la teen avkjøles litt før du tar i honning, gjerne sammen med sitron og skiver av fersk ingefær
Britiske helsemyndigheter ved det anerkjente National Institute for health and care excellence (NICE) anbefaler honning mot hoste og øvre luftveisinfeksjoner. Flere studier, gjengitt bl.a. i Cochrane og i tidsskriftet BMJ Evidence Based Medicine, ligger til grunn for anbefalingen. Dette har jo folkemedisinen visst lenge
Honning var nok før i tiden en dyr og edel vare, sammen med andre edle dråper. I den forbindelse tenker jeg på min olderfars søster, Elen Nilsdatter, gm. Jens Jensen Gjerdalen som bodde i Holmesund (74/11) Elen og Jens var søskenbarn. Jens var sjømann og døde av gulfeber i Brasilien kort tid etter at de giftet seg, så Elen satt igjen med sønnen Jens Oluf. Men Elen var en klok dame som på folkemunne ble kalt «doktor Elen». Hun visste råd for det meste og brukte nok både grøt og kamferomslag, samt urter i brennevin. Hun brukte sikkert honning i sine remedier. Så da jeg i fjor samlet et 2 liters Norgesglass med nye lysegrønne granskudd, fylte opp med honning og snudde krukka 2 ganger i døgnet i 3 mnd, – da tenkte jeg på Elen, mens jeg fylte i små flasker for å ha til senere for å kunne lindre forkjølelse.
Honningen min har jeg solgt mye av på Matkroken, og ikke minst på Vatnebu-messa. I gamle tider drev noen med birøkt, men før, som nå er det mye arbeid og liten fortjeneste i dette. Birøkt kunne du drive med selv om du ikke hadde eiendom, eller du hadde dette som attåtnæring til småbruket. Lensmannen på Bjelland (på nordsiden av Bjellandsvannet) hadde bier, som jeg har fått litt utstyr og bøker fra. Forfatteren Magnus Skuggevik i Eikeland skrev også om sitt birøkt. (se historielagets årsskrifter der jeg har renskrevet noen av disse notatene.)
Ellers så har januar gått med til å sluttføre årsregnskapet i mitt lille foretak: Kalveknatten- Gautestad Ytterdal.
Utover vinteren ønsker jeg å få lagt ut litt flere oppskrifter. Har du noen du liker selv , eller din slekt har hatt glede av, så kan du sende over til meg – så kan jeg legge dem inn med litt omtale.