Oktober ble hektisk her på bruket og mye av tiden har vi vært i Slyngerommet.
Måneden startet med «Amy»: en sterk vind med orkan i kastene, som gjorde en del ugagn. Heldigvis hadde vi fortsatt vedovn, fyrstikker og stearinlys. Sånn i ettertid var det litt koselig og noe nostalgisk med strømbrudd og oppvarming av gårsdagens middagsrester på vedovnen. Det nye var opplevelsen av å gå tom for strøm på mobilen, – da ble vi litt klar over tidstyven og uvanene man har tillag seg. Leppebakken ut til Kalvesund har tett med overmodne trær som burde vært hugget for lenge siden, men ferierende ser vel ikke problematikken når høsten børter seg (tøffe seg). Trestokkene lå som i et stort «Mekado-spill» Heldigvis har vi noen gode naboer som har fått lov av grunneier til å ta seg av det som faller i veien og kløyve det opp til egen ved. De fleste lyttet vel også til varslene om denne «Amy», slik at vi ikke fikk trær i hodet eller ødela farkostene våre. Her gikk det i grunnen greit, men platene over vedstablene fløy av gårde, selv om de var surra godt, og ett av glassene i drivhuset gikk bokstavelig i tusen knas. På tomta vår og i skogen falt mange trær, så husbonden har måttet ut med motorsaga og påbegynne neste sesongs vinterforsyning. Jeg husker forresten en storm med orkan i kastene som vi hadde første året jeg gikk på gymnaset i Tvedestrand. Da vi kjørte hjemover på ettermiddagen gikk mannskap fra Statens veivesen foran bussen og kappet stokker. På Staubø hadde ei vindkule raka teil fra tåka og sendt en skur nedover Postbakken. Jeg husker også at bestefar sa: Det blir alltid en teinedans under hummerfisket. Ja, vi hadde «ekstremvær» i gamle dager også.
Det nye slyngerommet vårt har fungert helt ypperlig. Jeg har skrellet voks mens husbonden har slynget honningen ut av tavlen. Vi har levert mye honning til Honningcentralen i år, men resten bearbeider vi videre for lokalsalg. Honningen er silt gjennom både grov og fin sil, deretter samlet opp i et kar gjennom en veldig fin sil, så det er minimalt med voksrester i honningen. Så røres honningen til den ser ut som krem og får et perlemorskinn. Det tunge arbeidet har tidligere tatt mange timer og uker for husbonden, men i år har jeg investert i en automatisk honningrører som går på støm. Like vel har det blitt mange lange dager i slyngerommet. Nå er honningen fra Ytterbø rørt ferdig og kommet på glass. Årets honning fra Ytterbø er lett og mild trolig fra mange fine blomster i Kilsundskogen. Etikettene har vi laget selv og penslet på med melk. Da kan du greit skylle etiketten av og gjenbruke glasset til eget f.eks. syltetøy eller gele. Hos Anja oppdaget hun mengde av stor eplekvede. Dette har vi laget gele av i år. Smaken var god og helt spesiell. Kanskje egner den seg til å tynnes ut til noe vederkvegende med vekkelse i. Det er jo artig å ha noe hjemmelaget som kan godgjøre seg til jul.
I denne måneden var det et møte på Landbruksskolen på Holt der ei dame ønsker å dra i gang gårdsutsalg fra lokale produsenter. Vi håper hun får det med utsalg på Landbruksskolen og at det har interesse i befolkningen, men uansett så selger vi honningen vår på Matkroken og på årets julemarked på Vatnebu.
Sauene har det bra, men det blir mindre næring i graset nå utover høsten så vi har gikk de litt tilskudd av kraftfor. Men sauene våre kommer ikke til å bli med i «klimaregnskapet». Tvi! Jeg vil rett og slett ikke belemre dyra med medisin/kjemikalier (Bovaer) som forstyrrer den finstemte fordøyelsen til drøvtyggerne. Jeg tar heller kostnaden ved å gi dem økologisk kraftfor – og kan gjøre det da vi har alderspensjon som sikkerhetsnett.
Ja, vi drar jo på åra, husbonden og jeg, så for sikkerhets skyld tok vi turen for å vaksinere oss mot årets influensa. Det er jo også greit for barn og barnebarn, som skal bygge opp immunapparatet, at vi er oppegående når det trengs barnevakt.
Trist er det når sambygdinger trer av og går inn i evigheten. Denne måneden tok vi farvel med en kjenning fra landsida, en person som blant annet var med i det store arbeidet med bygdeboka for Flosta. Det ble en fin stund i kirka, for å minne oss om personen og livets forgjengelighet. Familien hadde også valgt sanger som sikkert rørte flere enn meg. Først kom tanken; Dette er ekte, har hun skrevet det selv ?– eller er det Anne Grete Prøys sine ord og melodi som formidler sorgen og savnet? Det viste seg å være to sanger som Benny Borg lagde da han mistet sin kone. I min fars begravelse hadde vi bl.s. Erik Bys «Blå salme» som også sier noe til oss i vår tid og ved avskjed med våre kjære. Det høstes!