Historisk vandring en krigshistorisk rundtur.
«Kyststien» langs Flosterøya går et stykke sammen med «Krigshistorisk rundtur».
Guidingen starter på parkeringsplassen ved Kalvesund festning.
- vi gå bakover i tid, går en rundtur og følger en tidsakse frem til i dag.
Kulturlandskapet har spor og forteller:
Vi går de utgamle bygdeveiene som har en bredde tilpasset en rytter med spyd på tvers. Dette veimålet fortalte historikeren Anne Tone Aanby, som hjalp oss med bygdebok II, da hun var med på vandringen på denne veien.
Disse bygdeveiene som går – fra og til, og mellom husene, var også skolevei for Brårvik grendeskole frem til 1954. I dag er de kulturelle snarveier– og får vi 10 cm snø, så har vi skiløyper for diagonalgang.
Brårvikgården Brårvik er fra gammelt av kalt offisersgård.
Den «Krigshistoriske rundturen» ligger altså i gården Brårvik (gårds nr.69) på Flosterøya – en gård som Harvig Krummedike fikk av Rolf Kane, sammen med gården Flosta (g.nr. 68) i 1644. I Aust-Agder hadde han 15 gårder hvorav disse to 2 var i sognet vårt.
De andre gårdene i nærheten er, Borøya i øst, men vestover har vi Saltrød, Ness, Skare og Omdal – dvs. innløpet til Neskilen, Videre vestover: Lunde i Fjære, Østerøya, Skogerøya og Langedal (Vestre Moland), Steindal i Høvåg og Mollestad I Birkenes.
Hartvig Krummedike var med på å få Christian I valgt til norsk konge i 1450, og spilte en viktig rolle i hendelser som førte til Norges langvarige konge- og unionsfellesskap med Danmark. Hartvig Krummedike var ridde, riksråd og rikshovmester i Norge i senmiddelalderen. Etter hans død i 1476 arver hans eneste sønn Henrik Krommedike til sammen ca. 240 gårdsbruk og gårdparter og overtok Brunla len som pantelen og ble den dansk-norske flåtes første sjef og utmerket seg i kriger. Han drev også utenrikshandel med egne skip, og han drev det første kjente bergverk i Norge i Sandsvær. Han kan ha introdusert vannsagen i Norge; han var i alle fall blant de første som eide gårdsbruk med vannsag. Og vi ved at på Sagene i Østre Moland ble det etter hvert ikke mindre nenn 6 oppgangssager.
Når det gjelder Brårvikgården så overtok Henriks svigersønn Eske Bille, før vi i en jordebok fra 1624 ser at Claus Brockenhuus eier 4 huder i Brårvik og ½ hud i hver av de to Flostagårdene (øvre Flosta og nedre Flosta (Narestø), mens kirken hadde ½ hud. Deretter har Christoffer Gøye de 4 hudene i Brårvik, men i 1638 handler han med kronen der Brårvik og Flostagårdene går inn i et makeskifte med nabogårdene til Barbu der Gøye fikk privilegiebrev på jernverksdrift i 1639.
I 1647 er Krona fortsatt eier av de 4 hudene i Brårvik og kirkens ½ hud. Brårvik er da en fullgård med størst skyldverdi i Flosta sogn. Men hva var grunnlaget for en slik høy verdi. Hovedveden på Valåsen var en ressurs som lå til gården. Dette utkikspunktet men de raske veiene de de ulike strendene i Brårvikgården (Kalvøsund, Brårvikkilen, Gjerdalen, Sundet og Svartnesbo) gav et godt grunnlag for militærtjeneste, los- og tollintekter. Disse gårdsveiene ligger nesten intakt i dag og må vernes.
Men la oss gå enda lengre tilbake i tid:
Det er tidlige spor etter bosetting her i Flosta sogn. Vi har rike funn fra steinalderen og gamle røyser, som f.eks. på Rolvsøy i Flosterfjorden. Nylig har vi fått registret en vikinggrav på Flosterøya, ikke så lang fra denne krigshistoriske rundturen.
I Vikingtiden (ca 790 -1066) ble leidangen etablert, et forsvarssystem med kystflåte. Hele leidangen ble mobilisert når fremmede skip truet landet, men også brukt i tvister, plyndring og kriger. På 1000-tallet var leidangen på sitt mest suksessrike og jarler nevnt som høvdinger i leidangen. Skipreidene ble omdannet til tinglag ca. 1660.
Området vårt hørte til under Strengereid skipreide, en administrativ inndeling av kysten i forbindelse med leidangen og tinget. Strengereid skipreide/tinglag besto av Tromøy, Austre Moland, Flosta, Dypvåg, Holt, Gjerstad og Søndeled sogn. De senere byene Arendal og Risør hørte også med (begge fikk jo kjøpstadsrettigheter først i 1723).
Bøndene i en skipreide måtte bygge, utruste og bemanne et seilskip. Størrelsen på skipet ble definert som et visst antall «årer». Til å begynne med var dette tallet ca. 40 årer, senere ble det øket. Skipreidet skulle også holde naust til skipet og var ansvarlig for brenne til varde i tilfelle krig. Skipreidet skulle mobiliseres når det var fiender i landet, og vardene ble tent. Sjefen for en skipreide hadde tittelen styrmann og ble utnevnt av kongen.
Tidligere trodde man at kjøtt var selve grunnlaget for vikingenes kosthold, men mye tyder på at plantebasert kost var vel så viktig som kjøtt og fisk. Karve f.eks. vet vi er blitt brukt som krydder og medisin i tusenvis av år og var lenge også en stor eksportartikkel. Likeledes er ordene øl, lin og løk – tre av de mest brukte ordene i runeinnskrifter gjennom flere hundre år. Norges nasjonalrett – fårikål, er da et tradisjonsmåltid å filosofere over, samt kvinnenes rolle. Nyere forskning viser nemlig at kvinner hadde høy grad av likestilling, samt var med i strid.
«Norges Kongers sagaer» omtaler striden mellom Baglerne og Birkebeinerne på Flostergafl ved Trymlingene. Dette var i Borgerkrigstiden (1130-1240) da man var uenige om hvem som skulle være norsk konge, og de ulike flokkene kjempet mot hverandre.
Baglerne, en politisk gruppering nært forbundet med Kirken (1198-1216) hadde mest støtte i Viken, inkludert Østre Agder og Opplandene, med Tønsberg som «hovedstad» – og kjempet mot kong Sverre og birkebeinerne.
Birkebeinerne hadde kontrollen over Trøndelag og Vestlandet, inkludert kysten østover til Kvinesdal i vestre Agder.
Så litt humoristisk sagt – kampen mellom Aust – og Vest – Agder har vi lang erfaring med.
På 1100-tallet ble biskopene overordnede for leidangsflåten og ordningen utviklet seg til en fast skatt på eiendom i by og bygd, og det egentlige leidangsutbud ble sjelden utkalt. Skatten ble holdt i hevd helt fram til 1800-tallet. Prestestanden og adelen var fritatt fra denne skattebyrden.
Etterhvert, utviklet skipreidetinget seg til det lokale finansielle og judisielle senteret, der lov og rett ble hevdet og skatt ble innbetalt. Med den økende handelen og skipsfart ble losing og innkreving av skatter og avgifter til kongen et økende oppdrag.
Skutene som seilte opp til norskekysten på 1400-tallet, handlet tømmer. Fremvekst av byer i Europa skapte behov for eik til skipsvirke, brygger og mudderpåler, samt generelt bygningstømmer. Hummer, ål og østers ble også en handelsvare levert til de rikes bord. Slik oppsto handelen fra vassdragene ved utløpet i Neskilen, samt i Oksefjorden. Flosterøya ligger strategisk plassert midt mellom, Narestø og Kalvøsund vokste opp som viktige uthavner. (vis kart). Dette gav handel, lostjenester, tollinntekter og en rik sjøfartshistorie i Flosta sogn. Kalvesund, ytterst mot havgapet, hadde tidlig lostjeneste og senere tollstasjon.
Den eldste innvåner vi kjenner til fra Brårvikgården er – Knud Evensen (?- 1636) gm. en datter av Niels Aamundsen Songe. De får barna: Ole/Oluf Knudsen (1594-1671) gm. Åse Eriksdtr. Arnevik, Tjøstolv Knudsen Jorundstad – Bjelland gm. Siri Amundsdatter nedre.Garta, Torborg Knudsdatter gm. Ljøde Stiansen Strengereid (1601-1667), Maren Knudsdatr. Gm. Knud Gulbrandsen Landbø, Joran Knudsdatter gm. Åsulv Joranstad, Tarald Knudsen gm. nn og Christen Knudsen Joranstad.
Norge ble delt i regioner.
Akershus stiftamt: = Akershus,
= Oppland og
= Smaalenske regemente
Agdesidens stiftamt: = Vesterlenske regement
Bergenshus stiftamt: = Bergenshus regement
Trondheims stiftamt: = Trondheims regement,
= Utenfor regementsindelingen (Nordlands amt og videre nordover til Vardøhus amt)
Agdesidens stiftamt: = fikk sener endret sin uniform da de fikk brungult som regimentsfarge (krave og mansjett) i den østre del – og den vestre delen fikk citrongult.
1600- tallet var en urolig tid. Norge måtte bidra med skip til krigføring, og mannskaper ble utskrevet i stort antall. Agdesiden bestod av smålenene Lister, Mandal (også kalt Midtsyssel len), Nedenes og Raabyggelaget. Administrativt lå Agdesiden under danske herrer som holdt private fogder i området. På 1600-tallet lå handelsprivilegiene hos borgere i Tønsberg, Skien og Sarpsborg, men de hadde ikke monopol.
I 1602 ble hele Agdesiden ett administrasjonsområde under én lensherre med residens i Nedenes ved Arendal. Den danske adelsmannen Palle Rosenkrantz (1588-1651) hadde ansvar for Agdersiden len fra 1631. På ordre fra Christian VI gjennomførte han omfattende bygge- og festningsarbeider for å lage et administrativt og forsvarsmessig midtpunkt på Agdersiden ved munningen av Otra, og fra 1635 ble lensherrens residens flyttet til Christiansand.
Oluf Knudsen (1594-1671 s.a. Knud Evensen) og hans sønner, som eide «Brårvik skude» og «Ytterboe skude», besørget befraktning av kalk til festningsanlegget i Christiansand.
De siste årene frem til 1648 var Rosenkratz oberstløytnant og sjef for Agdersiden regiment. En annen person i slekten Rosenkrantz hadde også en militær karriere på Sørlandet, men var ved sin død kommandant på Vardøhus. Det var Otto Christen Rosenkrantz som døde på en reise til København 31.10.1785. Han ble tatt inn av sin kaptein Peder Hansen til Kalvøsund og ble begravet i Flosta kirke 14.11.1785.
Krigshistorisk rundtur.
Det er laget kart som viser «Kyststien» og «Krigshistorisk rundtur». Historielag har gjort dette i samarbeid med Friluftsliv sør, Turistforeningen og kommunen.
Det er parkeringsplass på Festningen, mellom indre og ytre port.
Først litt om turen opp til Valåsen: Vi starter ved parkeringsplassen på anlegget. Vi går bort til Kalvesundsveien (F136), over bakketoppen og nedover Leppebakken. Så tar vi av der vi ser den fine muren med romersk bue på venstre side av veien, følger grusveien og kommer inn på den gamle kjerreveien/bygdeveien ved Andreas Gundersen.
Langs grusveien har vi et jorde der kreaturet til Teodor Hansen ble drept og langt i myra da de fikk «munn og klov-syke» på 1920 tallet. Nå ser vi kanskje kuene fra Vatnebu gård som fredelig går og beiter her.
Før vi går ned bakken mot hovedveien, har vi i svingen et gammelt veikryss. Her gikk tidligere en avstikker til Brårvikkilen og videre mot Gjerdalen. Denne steinsatte veien ser dere sporet av i Leppebakken, samt over bilveien ved pumpehuset og ned mot sandstranda i Brårvikkilen. Ytre del av Brårvikkilen og Gjerdalen ble i 1668 skilt ut fra Brårvikgården (gård.nr. 70).
Selve stranden betegnes i gamle gårdspapirer som en almenningsstrand man kunne ta sand fra til veiens vedlikehold. Men vi følger den steinsatte veien ned til hovedveien (Flosterøyveien – F 122) og over denne.
Når vi går inn i Brårviktunet, går vi mellom tufter til gamle slekter.
Gunder Hansen (1644-1711) og Tarald Knudsen fikk i 1696 frikjøpt gården, men heftelser fulgte nok med for i 1701betegnes gården som «Oberstens frigård»
På høyre side sto det engang et stort 2.etg. gult hus der Gundersen-ættet bodde.
På venstre side Torsen-huset. I bakken opp til Valåsen sto det også et eldgammelt hus. Det nevnes som Jorans hus og kan også ha tilhørt Evensen/Knudsen- slekt.
I dag å går vi forbi Tone og Atles hus, og videre opp til Valåsen – og opp de utgamle steintrappene og videre stien opp til Valåsen.
VALÅSEN – er vårt 1000års sted.
Valåsen er også ei påskehei, som bærer en gammel kulturell skikk. Feiring av vårjevndøgn ble omgjort til religiøs, katolsk skikk som holt seg opp til våre dager.
Herfra har jeg ett av mine svært gode barneminner. Da vi kom til Brårvik, sa min mor som er herfra: Du må være med å gå til Valåsen på påskemorgenen. Da natten til 1. påskedag kom, våknet hun meg, og gav meg en liten ryggsekk med kakao og niste, så gikk jeg ut og – barna kom fra alle husene og vi gikk opp på Valåsen i tussmørket for å se sola danse. Så sto vi her oppe, ventet på sola og sa: Sol, sol, Maria, be til Gud så får du mat – på et lite perlefat. Og på en fin påskemorgen står sola og dirrer og danser litt før hun slipper horisonten og begynner dagens vandring over himmelen.
Flosta Menighetsråd har tatt opp denne skikken og holder nå gudstjeneste påskemorgen, men gjort det mer tilgjengelig ved å bruke en av de ytre kanonstillingene på festningen i Kalvesund.
Valåsen var en hovedvede på Flosterøya.
«Norges Kongers sagaer» omtaler striden mellom Baglerne og Birkebeinerne ved Flostergafl . Navnet Flostr er skriftlig første gang nevnt i Inge Baardsons saga. Her fortelles at baglernes skutehær i 1207 var på vei østover og traff på to birkebeinerskuter. Baglerne jagde den ene skutehæren opp på Trymlingene og den andre ved Flostergafl – og drepte de fleste. Dette navnet er tolket som gavlen/den bratte enden på øya Floster, men selve stedet der dette skjedde kan like gjerne være i Narestøbukta ved Skinnfelltangen.
Det er Håkon den gode som tilskrives æren for å organisere vedesystemet som ledd i rikssamlingen. Et Skipreide (på gammelnorsk: skipreiða) var en administrativ oppdeling der innbyggerne var kollektivt ansvarlige for å bygge, holde, ruste ut og bemanne et leidangsskip. Bygdeting ble sentrum for et lokalsamfunn og et organ for selvstyre og kontroll.
Skikken er gammel, kanskje hele 3000 år, og den ble meget viktig i forsvaret av landet vårt fra de første samlingskonger til Napoleonskrigen tidlig på 1800-tallet.
Natten til år 2000 gikk bygdefolk fra hele Flosta sogn i flokk, med fakkel for å tenne en vede for fred her oppe. Det var speiderne i Flosta som hadde bygget veden.
I gammel tid sto folk vakt på de beste utsiktsplassene langs kysten. Når fiendtlige skip nærmet seg, ble store bål tent for å varsle folk og mobilisere forsvar. Den strategiske plasseringen og den fine utsikten gjør det lett å forstå hvorfor fjellet ble brukt til å sette opp slike veder.
Det er også sannsynlig at det har vært bygdeborg på Valåsen, da den er vanskelig tilgjengelig fra 3 av sidene – og dessuten har vannoppkomme på toppen.
I ufredstider ble det holdt vedevakt døgnet rundt. Legg merke til at det fra hver vede skulle være fri sikt til neste vedepunkt i begge retninger. (Borøya i nordøst – Skinnfeldtangen i sydvest – og til landet innafor.)
Når alarmen gikk og bålet flammet opp, skulle straks nabovedene også tennes. Sagaen forteller at et varsel om krig på denne måten ble sendt fra lengst syd til nord i landet på sju dager.
Under Napoleonskrigen fikk man et system med klaffetelegrafer.
Her på toppen ser dere visstnok hullet etter staken, – sikkert det samme stedet som veden sto på. Her signaliserte våre forfedre når De engelske skip seilte inn til slaget i Lyngør.
Den 3. juli 1812 dro «Najaden» (som hadde 36 store og 26 mindre kanoner) med briggene «Kiel», «Lolland» og «Samsøe» (de også med kanoner) fra Fredriksvern – vestover langs kysten.
Den 5. juli ankret «Najaden» og de tre briggene opp i Hagefjorden, innenfor Sandøya – og foreløpig hadde de ikke sett noe til engelske skip.
Både kapteinen og losene mente at Sandøya var så høy at mastene på skipene umulig kunne sees fra sjøen.
Men den 6. juli tok mannskap en tur opp på Kirkeberget på Sandøya og fikk se 4 skip med britiske flagg. Disse skipene var i ferd med å ta seg inn i skjærgården vest for Sandøya – dvs. rett på utsiden her.
To av de britiske briggene fikk problemer og gikk på grunn nær der Møkkalasset fyr nå ligger. Skipene fikk øye på hverandre – og dermed var slaget i gang.
«Diktator» (med 68 kanoner) og «Calypso» (med 18 kanoner) opptok forfølgelsen av den dansk-norske flåten. Avstanden var ikke større enn at de vekslet skudd under seilasen, før det endelige slaget endte midt i Lyngørsundet.
I krigsoppgjøret skulle Norge overleveres til Sverige, dvs. det slagne Danmark hadde ikke noe valg. Men det ble det krangel av- Stattholderen prins Christian Frederik av Danmark mente at han hadde personlig arverett til Norge, men deler av den norske eliten så det annerledes. Etter at kong Frederik 6 hadde frasagt seg kongedømmet over Norge, hadde retten til å velge sin konge nå falt tilbake til folket.
Representanter for folket møttes på Eidsvold for å lage en grunnlov i 1814, bl.a- menig matros Even Torsen møtte som representant for marinen.
Christian Frederik stilte seg så i spissen for selvstendighetspartiet, men en slik utvikling ville ikke de seirende stormaktene støtte.
Etter forhandlinger på seinsommeren 1814, valgte Christian Fredrik å fratre på betingelse av at Bernadottene av Sverige aksepterte den nye norske konstitusjonen
Even Torsen (1778-1867) var født i Austre Moland, men giftet seg med enken Else Hansdatter Vatnebu og bosatte seg her i sognet.
17. mai.
Nå fortsetter vandringen med et lite stopp for å vise – skauhaven der man også feiret 17. mai i alle hemmelighet under sist krig – og der elever og lærer ved Flosta skole hadde uteskole fra påske til sommerferien, mens det nye skolebygget ble ferdig.
Nedenfor er det et veikryss der eleven fra Brennvika, Sundet og Svartnesbo møttes for å gå veien til Brårvik skole i tidligere tider.
Veien til venstre fører til Svarnesbo, men just før vi kommer til husene der, etter dette uthuset, tar vi veien til venstre som går til Øygarden. På denne rundturen går vi heller ikke bort til husene på Øygarden, men videre opp til Øygardsåsen.
De gamle slekter og Petershafn er navnet til Svartnesbu på kartet fra 1710.
Denne Peder kan være strandsitter Peder Eilertsen (1616-?). Selv om han var strandsitter behøver han ikke på noen måte å være et fattiglem, kanskje tvert imot. Var han reder, skipper eller skipsbygger i nåværende Svartnesbo? Øyene våre har ikke de store skoger, men ser vi over på den andre siden av Flosterfjorden har vi større skogsområder som tilhørte Holt ( Bjelland og Eikeland) og Sjøverstø, i gammel skriftform Schieffuestad.
Videre slektshistorie forteller i alle fall at Peder Eilertsens to døtre Anne og Elen ble godt gift.
Datteren Elen (?-1703) var først gm. Ole Pedersen (1650-1691), sønn av Johanne Einersdatter og Peder Jespersen fra Persøygard på Borøya. Familien der døde nesten ut under en pest som tok mange liv i årene rundt 1690-1700 og Peder ble oppfostret hos morens slekt på Borøya. Peder giftet seg med Elen, men dør allerede da de venter sitt andre barn. Samme året (1691) giftet enken Elen seg med Tor Christensen fra Vatnebu. Tor finner vi i folketallet 1701 der han er husmann på Blautemyr under Brårvik og seiler for hyre. Dette ekteskapet varte frem til Elens død i 1703. Elen hadde 2 barn fra første ekteskap og 3 fra 2. ekteskap. Verger for barna til første mann var Einer Larsen i Borøykilen til han døde i 1710, hvorpå broren Tjøstolv Larsen overtok dette vergemålet. I 1716 flytter Elens barn fra første ekteskap til Strengereid. Tjøstolv ble løst fra vergemålet og i stedet ble Petter Olsen Strengereid ny verge for datteren Johanne, da han var hennes søskenbarn. Barnet Elen bar, Ole Olsen, er det ingen sikker informasjon om. Johanne derimot blir senere gm. Halvor Sivertsen Nedre Garta.
Elens enkemannen Tor Christensen gifter seg på nytt, nå med Karen, d.a. Tarald Knudsen og fikk tre barn med henne; Tarald Torsen Brårvik (1705-1769), Elen Torsdatter Kalvesund (1709-1764) og Ole Torsen Kalvesund (1712-1789). Skiftet etter Tor Christensen var i 13.09.1740.
Den andre datteren av Peder Eilertsen var Anne. Hun ble gm. Ole Stiansen Strengereid (1660-1737) Ole var også barnebarn av og Torborg Knudsdatter Brårvik (?- 1673) og Ljøde Stiansen Strengereid (1601-1667). Torborg var søster av Tarald Knudsen og d.a. Knud Evensen Brårvik. Hun og mannen nevnes som leilendinger på Strengereid i tiden 1648-1658, men var også eier av 8 ksk. jordegods i vestre Askerøya, med eierandeler i vestre Solberg, Landbø, Bjelland, nedre Garta og Natvig. Ljøde var skipper og eier av ei skute i 1661, men i Holtboka nevnes han også som oppsitter i Kilsund. Vi finner forøvrig Ole Stiansen som betalende i regnskapet til Flosta kirke i 1703. Han hadde nok gode inntekter, for i 1707 lånte han til Gunder Hansen Brårvik 80 riksdaler. Med pant for dette kunne han bruke et jordstykke (Blødemyr) og beiterett i skogen på Brårvik. På den tiden eide Gunder Hansen det meste av gården Brårvik, nemlig 2,5 huder. I 1708 lånte Ole 57 riksdaler til Stian Christensen Vatnebu. For dette fikk han 4 ksk i pant og sikkerhet i Vatnebu.
Ole Stiansens kone Anne døde i 1725 og det ble da skifte i januar 1726. Turmann var skifteforvalter og Ole og hans myndige barn møtte: Petter, Stian, Jon, Eilert, Christen og Ingeborg. Det skifteretten skulle ta stilling til var eiendommen på Arnevik og eiendommen på Brårvik, husene i Kilsund, og pantet på Vatnebu, samt skogstykket i Østre Brekka (som var arv etter Oles mor Ingeborg). I skiftet er huset i Kilsund beskrevet: En stue med bord og krakk, to roskaper (hjørneskap) og et matskap, et fastengested (?), to faste benker, og et bord med krakk. Nytt bryggerhus med skorstein og bagerovn og en innekvern og på brygger-husloftet to faste senger. Det var også et vanlig uthus til. Huset ble taksert til 60 riksdaler.
Ole døde i 1737, arvinger var den nye kona (Helje Andersdatter Borås 1683-1743), samt barn og barnebarn; Petter, Jon, Eilert, Anders og Ingeborg, – Johanne, Christen og Stian var døde. 11 år tidligere hadde det vært skifte, nå var det bl.a et sølvbeger fra 1693 og sølvskjeer, samt verktøy, kjøkkenutstyr, dekketøy (glass, krus, fat og hollandske tallerkener, sengeklær, duker og håndklær i flere farger, samt klær av fin kvalitet (bl.a. Calemankertrøyer med knapper), stasplagg og kostbare importvarer, bøker, sagtømmer og husdyr. Eiendommen på Brårvik var med i skiftet, men husene i Kilsund hører vi ikke mere til.
Anne og Oles eldste sønn Petter Olsen (1688-1747) ble født i Brårvikgården. Senere ble han gm. Susanne Larsdatter Kilsund (1689-1764). Det sies at fra denne Susanne stammer de fleste som heter Susanne i Flosta. Susannes søster Dorte var gm. Nils Gundersen på Brårvik. I begynnelsen bodde altså Petter og Susanne i Kilsund (Peterhafn) og de ble forfedre til mange slekter i sognet. Petter gikk sjøveien og allerede som 13 åring var han med Rasmus Narestø. Peter kunne både lese og skrive, ble raskt skipper, skuteeier og partshaver bl.a. i kreierten «St. Anne» på 18 k. lester. En vanlig størrelse på en skute som seilte på Europa i disse tider. Petter Olsen gav berginspenger til Flosta kirke i 1708, likeledes i 1714 og 1716.
Alle sønnene til Petter og Susanne ble sjømenn og skippere. Den gamle gravstenen til sønnen Ole (1722 -1772) står ved Flosta kirke og er omtalt i Gunnar Reiss- Andersens dikt «November».
Øygardsåsen.
Navnet Øygarden kan tyde på at det gikk ganske galt her under Svartedauen på 1300-tallet.
I 1886-1888 var det en stor utskiftning i Brårvikgården, da ble Øygarden delt fra de første brukene. På denne tiden var Norge i union med Sverige, styrt av kong Oskar II. Kongen utvidet kystforsvaret, og embedsmenn i området utpekte Øygardsåsen, som et av mange gode beliggenheter langs norskekysten. Et avgrenset område på åsens høyeste punkt ble kjøpt. Dette er nå statens eiendom, disponert av Arendal kommune til friluftsformål.
Kystvaktposten ble første gang bemannet i 1896, som en svensk/norsk utkikspost.
I 1905 ble Norge et selvstendig land, og regjeringene forsøkte å være nøytrale da stormaktene gikk til krig igjen. Norge var imidlertid helt avhengig av sjøfarten. Indirekte var vi med i 1. verdenskrig og flere falne har fått en minnesten ved kirken vår. Jens Henrik Jensen, forfar til en i dugnadsgjengen her, – var vaktmann i perioden 1905-1938.Vakthytta hadde etter hvert plass til 3-4personer. I hytta var det et lite bord, en liten komfyr – og etter hvert telefon.
I mellomkrigsårene hadde også disse lokale mennene vakt på Øygardsåsen.: Olf Kittelsen (Kilsund), Ragbert Larsen (Brårvik), Petter Aanonsen (Gjerdalen), Evald Jensen (Bigerstokken) og Viktor Lydersen (Sundet) var sjef. Det var 2 stk på 12 timers vakter. Mannskapet observerte og rapporterte. De hadde en god langkikkert; kunne se båter 15 nautiske mil unna – skulle også se til nærmeste kyststasjon østover (Langhei ved Lyngør), og den nærmeste vestover på Tromøya.
Under 2. verdenskrig var en av sjefene på en torpedobåt her oppe noen dager før 9. April 1940. Han så mørk på utviklingen –og var fra en av de torpedobåtene som gikk ned ved Lyngør.Sjefen for vaktstyrken på Øygardsåsen var Kilekval i Arendal – Han måtte rømme, men kona hans kom med beskjed om at det måtte ordnes med avvikling av stasjonen.
Tyskerne kom ca 1 uke etter invasjonen. Via norske sympatisører hadde de fått navnet til Viktor Lydersen som en av vaktmennene p Øygardsåsen.
De hadde forsøkt å gjemme rifler og utstyr i ura oppunder Valåsen, men tyskerne hadde papirer på alt, så det måtte bare levers tilbake. De tyske soldatene brukte Øygardsåsen som utsikt og lyttepost fra den dagen de overtok. Vaktposten ble kalt «Fluwa (flyvakt), Krs. 8 Narestø». Soldatene rekvirerte Brårvik skole i påvente av utvidelse av vakthytta, og bodde der i ca. 1 år. Da ble det rekvirert rom i alle bolighusene i Kalvøsund og byggingen av Flostaøya festning ble satt i gang.
I tiden etter krigen og frem til 1990, perioden for den kalde krigen, var kystforsvaret etablert på Øygardsåsen og lokale menn fortsatte tradisjonen som vakt på Øygardsåsen.
Den siste kontingenten som var innrullert på vegne av kystforsvaret, var Magnus Thorbjørnsen (Kalvesund), Steinar Henriksen (Sandvika), Steinar Johansen (Borås) og Dagfinn Olsen (Eydehavn)
Selve vakthytta er bevart og fremstår i dag som et lite museum, selv om Telenor at bygd ut med teknisk rom og mast.
Flosta skole har ryddet dette kulturminnet og fått utmerkelser for arbeidet og har stedet i sin lokale læreplan.
Turen går nå tilbake til Kalvøsund, men da følger vi grusveien ned til F122 og krysser denne og følger turistforeningens midlertidige merking videre langs krøtterstien fra Øygarden og til leet i Steinkleiva ved F136.
KALVØSUND FESTNING
Da stormaktene i Europa gikk til krig i 1939, erklærte Norge seg nøytral som sist verdenskrig, men ble invadert av Tyskland. Norge kapitulerte. En avtale om dette ble undertegnet mellom de tyske og norske overkommandoene den 10. juni 1940 i Trondheim. Avtalen dekket kapitulasjon av de norske styrkene i Norge og ble til på bakgrunn av at de allierte trakk ut sine styrker fra Narvik og norske myndigheter oppga kampen på norsk jord. Den norske regjeringen flyktet til Storbritannia og fortsatte sin støtte til de alliertes kamp der, i hovedsak ved bidrag fra den norske handelsflåten ved statsrederiet Nortraship. I landssvikoppgjøret etter krigen ble det lagt til grunn at Norge fortsatt var i krig etter 10. juni og at straffelovens § 86 kunne anvendes.
Landet Norge ble underlagt et diktatur og i tråd med nasjonalsosialistisk ideologi skulle all opposisjon kues med terror og trusler. All form for opposisjon var forbudt. Myndighetene ønsket ro, orden og full sysselsetting – og oppnådde det i stor grad. Flertallet av sivilbefolkningen lot seg mer eller mindre kue.
Opp mot 400 000 tyske soldater sto i Norge under krigen. Norskekysten var nemlig viktig for frakt av jern, aluminium og annet til våpenindustrien. Norge var også et strategisk okkupasjonsmål i forbindelse med slaget om Atlanterhavet for å blokkere britiske forsyninger og ta over norske handelsskip. Tyske kystfort ble etablert langs store deler av kysten vår – og vi fikk Kalvøsund festning. Langs kysten var det 310 kystbatterier med en styrke på 65 000 tyske soldater.
Sommeren 1940 reiste høyere tyske offiserer rundt langs hele kysten og så seg ut egnende steder der de kunne bygge befestninger. «Tyskerarbeid» og «Brakkebaroner» er navn som er brukt på dem som arbeidet på tyske anlegg eller solgte varer og tjenester til tyskerne. Bygging av flyplasser, veier og festningsanlegg skapte en voldsom etterspørsel etter arbeidskraft. Man regnet med at totalt 100- 150 000 nordmenn arbeidet på tyske anlegg under krigen. Vanlig timebetaling i 1941 var kr. 1,97 i gjennomsnitt. Tyskernes lå på 1,80 pr/time, men på akkord lå lønningen på 2,28.
Hitler var helt til det siste overbevist om at Norge ville bli hovedmål hvis en alliert invasjon skulle komme. Men før tyskerne kom til Norge, hadde den norske regjering altså inngått en handelsavtale som stilte mesteparten av landets tonnasje til disposisjon for vestmaktene. Nortraship og ble det viktigste norske bidraget til de alliertes krigføring. Det var ca. 1000 skip bemannet av 30 000 sjømenn, av disse omkom over 3600 i løpet av krigsårene.
Omkring 80 000 nordmenn hadde også flyktet eller var i utlandet. En del av disse deltok i norske enheter på fremmed jord. Eksilregjeringen innførte også tvungen verneplikt blant nordmenn på britisk område. Ved krigens slutt besto de norske utestyrkene av 28 000 menn og kvinner.
De allierte samlet også informasjon fra Norge; brukte norske agenter, opprettet flere radiostasjoner og gjennomførte begrensede aksjoner. Blant annet for å hindre Tyskland i å utnytte atomkraft militært. Transport av de store forsyningene og materiell som tyskerne hadde bruk for, gikk med skip i konvoi langs kysten, sikret av eskortefartøy, marinebarrierer og kystfort. Det var nødvendig med et nett av samarbeidende elementer for at de allierte skulle slå til mot de tyske konvoiene.
Festningsanlegget i Kalvøsund voktet det østre innløpet til Arendal, eller rettere sagt til Neskilen, og de to fabrikkene på Eydehavn; Det Norske Nitridselskap (DNN) og Arendal Smelteverk.
Aluminium var en ettertraktet vare for krigførende nasjoner. Få dager etter invasjonen ble direktøren fra DNN og direktøren fra Norsk Aluminium Company innkalt til møte med representanter fra okkupasjonsmakten. Der ble det enighet om salg av metallbeholdningen og videre drift på tyskernes vilkår, senere bestemte Rikskommersariatet seg for at deres egen mann Koppenberg, skulle tre inn som formynder for den norske aluminiumsindustrien. Selskapets fabrikker i Eydehavn og Tyssedal ble satt i full produksjon, men det varte ikke lenge før det ble mangel på oksyd og driften måtte reduseres. I september 1944 brøt det ut brann i omformerstasjonen i Eydehavn og aluminiumsproduksjonen måtte stoppes.
Utpeking av industrielle anlegg i Norge som skulle forsøkes stanset eller redusert, skjedde i samarbeid mellom britiske og norske myndigheter i London, senere ved samarbeid mellom hjemmefrontens sentralledelse og den norske Forsvarets Overkommando i London. De allierte utførte imidlertid bombing av mål i Norge på egenhånd, uten å gi beskjed til de norske myndigheter – slik som på Herøya i 1943 og Vemork samme året. Arendal Smelteverk sto ikke høyt oppe på lista, for Tysland hadde selv en betydelig produksjon av siliciumcarbid. Smelteverkets tidligere tekniske konsulent Brockbank, som under krigen satt i Ministry of Supply i London, pekte imidlertid på den fremragende kvaliteten som var i smelteverkets produksjon og derved egnet seg til visse militære spesialartikler.
Det ble tatt ut en sabotasje-gruppe på 3 mann fra Kompani Linge (Birger Rasmussen, Edvard J. Tallaksen og Armand Tønnes) som ble droppet fra et engelsk bombefly kl. 22.15 den 12, 11.1943. De landet nær Flatenfoss kraftstasjon og tok seg derfra ned til Eydehavn. De hadde innhentet informasjon og rekognosering på stedet viste at det ikke var tyske vakter eller spesielle sperringer ved Arendal smelteverk. De tyske styrker i Eydehavn var stasjonert ved nabofabrikken (DNN). Sabotasjegruppen gikk til aksjon sent lørdag kveld den 20.11. De klippet seg gjennom et nettinggjerde, brøt opp en dør, transformatorvakten Kristan Eriksen gav supplerende opplysninger, lot seg kneble og brakt i sikkerhet, mens sabotørene plasserte sprengladninger, tente lunta og trakk seg ubemerket tilbake. Transformatoren gikk til himmels, oljebeholdere sprengt og brennende olje spredt utover og satte fyr på fabrikken. Sabotørene kom seg så videre til Oslo der de fortsatte sin virksomhet, men hvor Tallaksen senere ble tatt og endte livet på Akershus.
Et lite sideblikk: Elektronikkeventyret på Sørlandet, hadde oppstart her i Kilsund med bl.a. produksjon av lyttebøyer. Jan Staubo etablerte Statronic, forløperen til Kitron – og han hadde forsvars-forbindelser. Hans onkel Salve Staubo hadde bedrift i Oslo (Høvding radiofabrikk) og kom til å spille en avgjørende rolle ved oppbygging av så vel det ytre som det indre samband i motstandsbevegelsen Milorg (www.maritimt.net/jps/salvesstaubo.htm og Wikipedia). Likeledes den regionale etterretningsgruppen til Anton Wiedeswang Nilsen i Kristiansand og en lokal etterretningsagent Øystein Jelmert fra Staubø. Denne gruppen fikk mulighet til å kjøpe seg inn i heste-transportselskapet «Eno», som hadde transporter til de tyske anlegg på Sørlandet. Det gav en enestående mulighet til å skaffe inngående opplysninger om de tyske militære anlegg. Øystein var telegrafist og villig til å sende at av betydning til London. Han flyttet til Kristiansand da han begynte sitt arbeid for Wiedeswang, samtidig som han tok skipperutdanning og hadde leilighet hvor også kontorene for «Eno» befant seg. Wiedeswang og hans medarbeidere ble under krigen stemplet som nazister og tyskervennlige da de hadde arbeid på tyske militæranlegg gjennom «Eno», men det hele var ypperlig lagt opp. På «Eno»s kontorer hadde de tegninger over de forskjellige anlegg for beregning av entreprisene. Det gikk godt helt til Wiedeswang ble arrestert i 1944. Jelmert reiste til Sverige senhøstes 1944 og videre til England hvor han tjenestegjorde i marinen og gav han opplysninger videre. Hjemmestyrken hadde også sin etterretningsagent på Flosterøya. Det var Anker Johnsen på Brårvik, mannen til lærinden på Brårvik skole. Han hadde «Flosta fort» som sitt hovedoppdrag. Parolen var å opptre varsomt og ikke provosere tyskerne.
Den tyske Artellerigruppe Arendal ble opprettet i Taus i Østerrike i mars 1941 og sendt til Norge. Hauptmann de Pol var sjef ved krigens slutt. Kystartellerianleggene i Aust- Agder var av typen hærkystbatterier bemannet med personell fra den tyske hæren. Avdelingen tilhørte Heeres küsten artillirie – Regiment nr. 979 og fikk sitt strandkvarter i Arendal hvor avdelingen ble delt i to grupper. Den ene var «Artilleriegruppe Arendal», som besto av Sandvikodden, Flosterøya, Risør og Skåtøy. Den andre gruppen var «Artillerigruppe Lillesand», som besto av to HKB’er Justøen og Lillesand. Kanonmateriellet ved alle disse avdelingene besto av to typer feltartilleri kanoner med de tyske betegnelsene 10,5 cm Kanon 332 (f) (L37) Schneider feltkanon modell 1936 og 10,5 K 331 (f) (L28) modell 1931.Desverre er grunnfundamentet for kanonene fjernet i det siste, men merkene etter dem står her fortsatt.
«Flosta Fort» i Kalvøsund er ikke så stor i areal, men dette er en «sveitserost» og her hadde man det ypperste av datidens etterretnings utstyr. Den tyske betegnelsen var HKB 34/979 Flostaøen. Det kan nevnes at generalinspektøren og sjefen for Kystartilleriet (GISKA) foreslo i 1945 at dette batteriet skulle beholdes av de 4 og Unneberg-utvalget var av samme mening. Fortet går også under betegnelsen «Kalvøsund festning» og «Flosterøya fort.»
Tyskerne kom til Kalvesund i mai 1941 for å bygge dette kystartillerianlegget. I starten ble en del hus i Kalvøsund rekvirert for midlertidig innkvartering av personell. En tysk offiser hadde med seg en nordmann, lensmannen, som gikk rundt i husene og inspiserte hvor mye plass det var for å forlegge tyskere. Det var både offiserer og soldater som måtte ha rom mens man bygget anlegget i Kalvesund.
Under oppbyggingen kom det sand og sement til Gjerdalen. Lokale selskaper gjorde båtfrakten, videre ble lasta kjørt med lastebil o.a. I tyskerarbeid var det mange, for det meste folk østfra, lite lokalfolk. Da brakkene kom opp, flyttet alle tyskerne opp på anlegget. Byggearbeidet varte i ca. 1 år. Det var stall ved inngangen til festningen og port inn for lastebiler. Hestene gikk på jordet uten at tyskerne brydde seg så mye om det.
Mange av jordene var minelagt, dvs. hele jordet mot festningen på sydsiden av hoved-diket. De jordene som var i bruk av lokalbefolkningen, bli ikke minelagt. Det skjedde ingen skade, bortsett fra et en av kuene til Theodor Hansen gikk til himmels. Det var også ammunisjonslager og ei vaktbu i Steinkleiva. Vannmagasin med tak over ble anlagt innerst i jordene på vei til Rausteinskilen, hvor der også var vaktpost og stilling. Kloakk ble lagt rundt festningen og ut i sjøen. Det var skillerhus ved indre port og høyt gjerde ved ytre port med piggtråd i et ytre gjerde langs festningsområdet.
Det gikk ingen busser på øyene under krigen, det begynte etter at bruene kom på 50-tallet. Det var ferje ved Fantodden. Det ble lagt ny vei av tyskerne, rett over Kalvesundjordene, ellers kjørte de på de gamle veiene.
Rutebåten «Lyngør» sørget for personer og last. Denne båten gikk mellom Risør og Arendal, med stopp på Sandøya, Borøya, Holmesund, Kilsund, Kalvesund, Narestø, Hastensund og Arendal. «Lyngørbrygga» en avtalebrygge i Kalvøsund som er gammel som alle hauene, ble også mye brukt av tyskerne. Tyskerne reparerte den flere ganger for de fikk last herfra og brukte hest og kjerre for å få dette opp mellom husene i Kalvesund og videre opp til anlegget. Tyskerne hadde ikke faste båter selv, bare ei større sjekte som lå fast ved brygga. De brukte i grunnen sjøen lite – de var hærfolk.
Hvordan var det å bo i Kalvøsund under krigen? I over et år hadde de fleste husene måttet gi fra seg rom for tyskere. Det var også oppslag på snuplassen: Advarsel! ved angrep måtte beboerne på eget ansvar, fjerne seg. De som bodde her ute kan ikke huske spesielle konflikter. Tyskerne levde strengt og mesteparten av dem var også godt voksne offiserer. Beboerne, for det meste kvinner og barn, var engstelige og flere fikk dødsbudskap, bl.a. familien Marceliussen som mistet sin sønn i Narvik havn 9.april. Folk tenkte på sine ute på havet og gikk i stadig angst for at det også skulle bli aktiv krig her hjemme. Tyskerne foretok øvings-skytinger, men batteriet var aldri i aktiv kamp. Da engelske fly skjøt i brann det nærliggende Møkkalasset fyr, rakk aldri tyskerne å få avfyrt ett skudd.
Ved krigens slutt i 1945 forlot tyskerne Kalvøsund sjøveien og ble fraktet til Hisøy av lokale fiskere. Straks fortet var tømt kunne Anker Johnsen og hans lille styrke på 7- 8 mann rykke inn. Det skjedde 14. mai. Det ble altså ingen formell og markert overtagelse. Hjemmefrontsmannen Gunnar Salvesen hentet flaggstanga fra sitt barndomshjem i Kalvesund. Flagget ble heist der oppe som et synlig bevis på at Norge hadde overtatt festningsanlegget.
De andre som deltok i seremonien var: Erling Thorstensen, Håkon Magnussen, Arnfinn Johnsen og Nils Løvøen. Norske vaktstyrker bodde på fortet til utpå høsten. Den første oppsynsmannen etter krigen var Trygve Evensen frem til 1950, deretter Karl Sørbo til 1954 og videre Jacob Nilsen frem til fortet ble avviklet den 01.07.1959. En av oppsynsmannens oppgave var trimme fortets radarsett.
I 1946 ble det foretatt en besiktigelse av hovedbatteriet: Kommandobunkersen var solid, tørr, i god stand og vel-innredet med topp moderne utstyr, så tyskerne hadde nok ansett dette for et viktig sted. Den hadde også et rom for ild-ledelse, et rom for telefonsentral og ett for radiosamband. Kanon-grubene var åpne med 1 meters høyt brystvern. Det var videre bredsprengt løpergraver som var dekket med maskeringsnetting. Hovedlageret for ammunisjon var sprengt inn i fjellet. Innenfor fortets område fantes omkring 20 bunkere og 4 tuneller hvorav den største var på ca. 1000 kvadratmeter. En del av disse bunkerne var anlagt i forbindelse med nærforsvar. Her var det også gode skytestillinger av stor verdi for nærstrid, beregnet for nærforsvarsstyrken på ca. en tropps størrelse.
Tyskerne hadde lagt ut landminer på jordene som grenset opp til fortet med tilsammen 610 miner. Disse ble ryddet 30. juli 1945 uten ulykker hvor mennesker var innblandet. Så ble fortet var bare sporadisk bemannet. Det er funnet to dokumentasjoner på øvelser (1948 og 1954). Den siste gangen var en sommer der det var inne to kontingenter på «Flosta fort». Den første var sannsynligvis personell som var inne til førstegangstjeneste og tjenestegjorde her i juni/juli. Den andre kontingenten besto av 80 menige menn som gjennomførte en repetisjonsøvelse 3- 24 august.
Det var også sivil motstand mot nazistyret og okkupasjonsmakten i Norge. Vi må huske på at det var 40 000 politiske fanger i Norge. I tillegg var 9 000 nordmenn i fangenskap i Tyskland. Her i Kalvesund var det ikke fangearbeid, men i Norge var det ved krigens slutt omkring 100 000 utenlandske krigsfanger – av disse var 83 000 sovjetiske, flere tusen polske og omkring 2 500 jugoslaviske. Det er registrert over 10 000 norske dødsoffer, herunder 738 jøder som ble drept i holocaust. Vel 15 000 sovjetiske krigsfanger og over 2000 jugoslaviske døde i tysk fangenskap i Norge. 11 500 tyske soldater er også gravlagt i Norge.
Takket være motstandsfolk, hjemme og ute, og ikke minst de norske sjøfolk, gav vi et avgjørende bidrag til at Hitler ikke fikk gjennomført sin ideologi og opprettet sitt tusenårsrike. Vi fikk tilbake vår selvstendighet og frihet – også her på Flosta. Men du verden, hvordan ville det ha sett ut her om det hadde blitt invasjon med front i Norge, i stedet for de avgjørende slagene som skjedde på Østfronten – hvor mesteparten av offiserene og spesialsoldatene fra Kalvøsund ble sendt.
Nedleggelse: Etter krigen tok det norske forsvaret over festningen og vaktmann med familie bodde i en av brakke på festningsområdet. Som sagt var det et par øvelser, men omkostningen for arbeidet med å sette fortet i stand for videre militært bruk, ble ansett til å være for dyrt. I 1958 anbefalte kommandanten å avvikle fortet i sin helhet. De fleste bygningene var allerede tatt ned tidligere, men Heimevernet var raskt ute og sikret seg sanitets-brakka. Forsvaret gjennomførte sikringsarbeider i april 1960.
Etterbruk: Området var opprinnelig eiet av 5 grunneiere og ble beslaglagt av tyskerne. Et leieforhold fortsatte etter krigen inntil Staten ervervet grunnen. Det var snakk om å bruke deler av området for sivilforsvaret og nytte bl.a. den store tunellen til bomberom – en annen idè var sildemelfabrikk – nå bruker Flosta pistolklubb den til skytebane. På midten av 1960-tallet gav Forsvaret disposisjonsretten over hele området til Statens Friluftsråd, som i mai 1967 overlot denne til Moland kommune på spesielle vilkår. Ett av vilkårene var at oppsynsmannsboligen (Speiderhytta) kunne disponeres mot at den ble vedlikeholdt og disposisjonsretten galt under forutsetning av at området bare ble brukt til friluftsformål. Forsvaret beholdt fortsatt eiendomsretten til grunnen inntil 1991 da det tilbød Moland kommune å kjøpe grunnen. Betingelsen for salget var at arealet ble regulert til friluftsområde. Denne festningen er nå et meget viktig kulturminne og mye brukt friområde hele året og er også i fylkets beskrivelse nevnt som et viktig regionalt friluft og kulturminne.
Av
Ingebjørg Gautestad Ytterdal – leder av Flosta historielag.